Fredag 25. januar hadde Finlands statsminister Juha Sipilä sammen med miljø- energi og boligminister Kimmo Tiilikainen duket til storfint besøk for sine nordiske kollegaer. Temaet var klima – og nærmere bestemt hvordan det nordiske klimasamarbeidet kan styrkes på bakgrunn av IPCCs 1,5-gradersrapport.

Å få med statsministrene på et slikt nordisk møte sender et signal om at det er noe landene prioriterer og satser på. Derfor er det positivt at Norge var ett av landene som faktisk stilte med både statsminister Erna Solberg og klima- og miljøminister Ola Elvestuen.

Resultatet av møtet ble en Erklæring om nordisk karbonnøytralitet. Selv om innholdet ikke er all verden, har de små, nordiske landene et stort potensiale for samarbeid og kunnskapsdeling. Derfor er det positivt med Finlands initiativ til styrket klimasamarbeid.

Skal øke ambisjon på egne klimaforpliktelser under Paris-avtalen

Den kanskje viktigste delen av erklæringen er at den fastslår at de fem landene skal forbedre sine innmeldelser, eller NDCer, til Paris-avtalen. Dette er et konkret punkt som kan etterprøves – selv om det ikke sies noe om ambisjonsnivå utover at man skal arbeide for å holde temperaturøkningen under 1,5°C (en viktig presisering fremfor å både nevne 2°C og 1,5°C). Videre nevner den blant flere andre punkt at man skal øke handling på kort sikt – hva nå enn det betyr helt konkret – samt fremme karbonprising og såkalt Fossil Fuel Subsidy Reform (FFSR). FFSR er et av temaene Norge gjerne støtter internasjonalt, men ikke snakker så mye om her hjemme fordi man mener at petroleumssektoren ikke er subsidiert. Dette er for øvrig oppe til behandling hos EFTAs overvåkingsorgan for EØS-avtalen (ESA), etter en klage fra Bellona om den norske leterefusjonsordningen. En første avklaring i denne saken sies å være like om hjørnet.

Oljespørsmål på klimamøte

Etter møtet var det pressekonferanse. Blant de tilreisende politikerne var det kun Erna Solberg som fikk spørsmål fra media. Men spørsmålet hun fikk handlet ikke om den ferske, nordiske erklæringen eller Norges nye klimamål. Journalist David Mac Dougall ville i stedet vite om Norge vil stoppe oljeproduksjonen, eller hvorvidt det representerer en finansiell «rød linje» Norge ikke er villig til å krysse i kampen mot klimaendringene.

Det er ikke første gang denne koblingen trekkes. De siste årene har flere internasjonale medier stilt spørsmål ved det norske paradokset, som blant annet The New York Times og nyhetsbyrået AP har omtalt det. I artikkelen fra The New York Times beskrives det hvordan det er en eksistensiell utfordring for landet vårt. «So even as the country tries to cut emissions and clean up its own carbon ledger at home, it is effectively doing the opposite abroad.» Her vises det også til en artikkel fra Stockholm Environment Institute som diskuterer norsk oljeproduksjon i relasjon til globale temperaturmål. Etter beslutningen om at oljefondet skulle trekke seg ut av kull, stod det i en lederartikkel fra samme avis at norsk politikk kan oppfattes som hyklersk.

Den vanskelige debatten

Når Solberg får spørsmål om norsk oljepolitikk på en pressekonferanse om klimapolitikk sier det noe om hvordan norsk politikk oppfattes utenfor landets grenser. I lyset av dette er det underlig å bevitne de voldsomme reaksjonene da Espen Barth Eide i Klassekampen sa vi ikke kunne frede oljepolitikken.

I løpet av få timer etter intervjuet med Eide ble publisert hadde Karl-Eirik Schjøtt-Pedersen meldt ut at dette var helt i strid med Arbeiderpartiets politikk, Frps energipolitiske talsmann Terje Halleland var skuffet, Aleksander Stokkebø (H) var bekymret og Stefan Heggelund (H) krevde at Jonas Gahr Støre ryddet opp. Det gjorde han, og uttalte at Arbeiderpartiet ikke hadde noen planer om å endre dagens oljeskatteregime. Videre sa Støre at «Det Espen Barth Eide er opptatt av, er for eksempel at våre ungdomspolitikere må få debattere alle sider ved vår tids største samfunnsutfordring, klimakrisen, inkludert skattespørsmål. Det er jeg enig med ham i. Det tåler vi.» Men tålte egentlig Arbeiderpartiet, for ikke å snakke om Frp, Høyre og resten av landet, egentlig at man åpnet den debatten?

Tilbake til pressekonferansen i Finland. Svaret fra Solberg – om norsk oljepolitikk – var: There will be a stop in the production of oil, eventually, in Norway.

Realiteten er at Barth Eide i Klassekampen erkjenner det Erna Solberg har gjort i Finland. Spørsmålet vi nå må stilles oss er: hvordan tilpasser vi politikken til en solnedgangsindustri? For selv om vi ikke vil ta debatten om det norske paradokset hjemme, kan vi bli tvunget til å gjøre det ute. I stadig større grad.