Det norske paradokset

Dette er et debattinnlegg. Teksten er kvalitetssikret i tråd med redaksjonelle prinsipper for publisering. Innholdet reflekterer skribentens egne meninger.
Fredag 25. januar hadde Finlands
statsminister Juha Sipilä sammen med miljø- energi og boligminister Kimmo
Tiilikainen duket til storfint besøk for sine nordiske kollegaer. Temaet var klima – og nærmere
bestemt hvordan det nordiske klimasamarbeidet kan styrkes på bakgrunn av IPCCs
1,5-gradersrapport.
Å få med statsministrene på et
slikt nordisk møte sender et signal om at det er noe landene prioriterer og
satser på. Derfor er det positivt at Norge var ett av landene som faktisk
stilte med både statsminister Erna Solberg og klima- og miljøminister Ola
Elvestuen.
Resultatet
av møtet ble en Erklæring om nordisk karbonnøytralitet. Selv om innholdet ikke er all
verden, har de små, nordiske landene et stort potensiale for samarbeid og kunnskapsdeling. Derfor er det positivt med Finlands
initiativ til styrket klimasamarbeid.
Skal øke ambisjon på egne klimaforpliktelser under Paris-avtalen
Den kanskje viktigste delen av erklæringen er at den fastslår at de fem landene skal forbedre sine innmeldelser, eller NDCer, til Paris-avtalen. Dette er et konkret punkt som kan etterprøves – selv om det ikke sies noe om ambisjonsnivå utover at man skal arbeide for å holde temperaturøkningen under 1,5°C (en viktig presisering fremfor å både nevne 2°C og 1,5°C). Videre nevner den blant flere andre punkt at man skal øke handling på kort sikt – hva nå enn det betyr helt konkret – samt fremme karbonprising og såkalt Fossil Fuel Subsidy Reform (FFSR). FFSR er et av temaene Norge gjerne støtter internasjonalt, men ikke snakker så mye om her hjemme fordi man mener at petroleumssektoren ikke er subsidiert. Dette er for øvrig oppe til behandling hos EFTAs overvåkingsorgan for EØS-avtalen (ESA), etter en klage fra Bellona om den norske leterefusjonsordningen. En første avklaring i denne saken sies å være like om hjørnet.
