Når Erna Solberg nå får tatt en liten pust i bakken, går norsk politikk inn i noen intense uker der en ny regjeringsplattform skal meisles ut. Det ble heldigvis ikke et blå-blått flertall. Derfor kommer KrF og Venstre i en nøkkelrolle og det ser ut til å være lite sannsynlig med en borgerlig flertallsregjering som omfatter alle fire partiene. Det kommer til å bli krevende forhandlinger, mye klabb og babb. Men det er verd å merke seg at både Kjell Magne Bondevik og Vårt Lands redaktør Erling Rimehaug har mest tro på at vi ender med en ren Høyre-regjering. En mindretallsregjering H-Frp vil være et blodslit for Erna Solberg. En Høyre-KrF-V-regjering virker lite sannsynlig gitt partienes oppslutning.

På klima- og energipolitikkens område åpner det nye Stortinget uten tvil for en ny politisk dynamikk.

Lofoten er en svært viktig sak og kan bli et kort Erna Solberg selger for å sikre støtte fra KrF og Venstre. Et mindretall på Stortinget kan altså klare å hindre en åpning ytterligere en periode.

På andre områder av politikken er det god grunn til å forvente grønne løft. Et viktig moment er at Stortingets rolle styrkes når det gjelder muligheten til å utvikle alternativ politikk.

Alt dette borger for at vi får et Storting som kan bidra til å presse politikken i riktig lei.

Når det gjelder selve regjeringsskiftet, er det et stort fremskritt at Ola Borten Moe snart pakker sammen sakene sine og reiser hjem. Hvis det skal sies noe smigrende om Borten Moe, må det være at han er et eksempel på at enkeltpersoner er viktige i politikken. Han har i sin periode som energistatsråd ikke bare ivaretatt norske olje- og gassinteresser, slik man må forvente av enhver petroleumsminister. Han har i tillegg fremstått som den fossile energiens mest iherdige talerør i norsk offentlighet. Han har skjelt og smelt mot fornybar energi, særlig gjennom harde utfall mot tysk og europeisk energipolitikk. Han har fremført sine synspunkter med pubertal skråsikkerhet. Vi som ikke deler hans syn er angivelig uvitende og naive sjeler.

Oppsummert har Ola Borten Moe stått trygt plantet i et syn på klima- og energipolitikk som bygger på «business as usual». Utviklingen vi har opplevd siden slutten av det 19. århundre vil fortsette. I et slikt verdensbilde legges klimatrusselen til side, først og fremst fordi en omlegging vil representere utforbakke for de økonomiske og politiske interessene man ønsker å ivareta. Samtidig begrunnes både investeringer og politisk atferd i en forventning om fortsatt vekst i det fossile energiforbruket. I Borten Moes verden er det rasjonelt å lete etter olje i Arktis, den kommer til å være etterspurt, og den kommer til å være godt betalt.

En annen tilnærming er at klimatrusselen blir møtt og at det skjer en omstilling i økonomien som innebærer at det grønne skiftet gjennomføres, slik at verden klarer å håndtere både bærekraft, befolkning og klima. Dette er ingen spesielt radikal tanke, men den impliserer at man agerer annerledes i politikk og næringsliv enn om man tror på «business as usual». Borten Moe avviser «Det grønne skiftet» som konsept og ide. Det er naturligvis en kynisk posisjon å innta. Men den er også farlig for en liten petroleumseksportør fordi den gjør at man lett overser og undervurderer endringskrefter som raskt og brutalt kan endre spillets regler, både i økonomi og politikk.

Den nye regjeringen må innta en annen holdning til «Det grønne skiftet» enn linjen Ola Borten Moe har representert. Hovedtrekkene i denne politiske linjen er også et slags stilltiende konsensus hos det norske energipolitiske establishment. Embetsverket i Olje- og energidepartementet og i Finansdepartementet, Statoil-byråkratene og petroleumsklyngens næringsorganisasjoner vil stort sett tendere til å ligge omtrent på Borten Moes grunnholdning, men de uttrykker seg i mer forsiktige termer.

I praktisk politikk må derfor Erna Solberg vise langt tydeligere lederskap enn Jens Stoltenberg har gjort, fordi de institusjonaliserte motkreftene er så sterke.

Hva kan man realistisk forvente?

Så vil det være en rekke andre saker på klima- og energifeltet som må håndteres, men det grunnleggende i en regjeringserklæring vil være retningen. Det grønne skiftet må være ledetråden.

I tillegg er det selvsagt mulig for nye koster å drive litt effektiv symbolpolitikk. Et enkelt grep: Kjøp et par svarte Tesla til regjeringens bilflåte. Bildet vil gå verden rundt – og være et tydelig tegn på at Norges nye regjering tror på det grønne skiftet.