Når Erna Solberg nå får tatt en liten pust i bakken, går norsk politikk inn i noen intense uker der en ny regjeringsplattform skal meisles ut. Det ble heldigvis ikke et blå-blått flertall. Derfor kommer KrF og Venstre i en nøkkelrolle og det ser ut til å være lite sannsynlig med en borgerlig flertallsregjering som omfatter alle fire partiene. Det kommer til å bli krevende forhandlinger, mye klabb og babb. Men det er verd å merke seg at både Kjell Magne Bondevik og Vårt Lands redaktør Erling Rimehaug har mest tro på at vi ender med en ren Høyre-regjering. En mindretallsregjering H-Frp vil være et blodslit for Erna Solberg. En Høyre-KrF-V-regjering virker lite sannsynlig gitt partienes oppslutning.

På klima- og energipolitikkens område åpner det nye Stortinget uten tvil for en ny politisk dynamikk.

Lofoten er en svært viktig sak og kan bli et kort Erna Solberg selger for å sikre støtte fra KrF og Venstre. Et mindretall på Stortinget kan altså klare å hindre en åpning ytterligere en periode.

På andre områder av politikken er det god grunn til å forvente grønne løft. Et viktig moment er at Stortingets rolle styrkes når det gjelder muligheten til å utvikle alternativ politikk.

Alt dette borger for at vi får et Storting som kan bidra til å presse politikken i riktig lei.

Når det gjelder selve regjeringsskiftet, er det et stort fremskritt at Ola Borten Moe snart pakker sammen sakene sine og reiser hjem. Hvis det skal sies noe smigrende om Borten Moe, må det være at han er et eksempel på at enkeltpersoner er viktige i politikken. Han har i sin periode som energistatsråd ikke bare ivaretatt norske olje- og gassinteresser, slik man må forvente av enhver petroleumsminister. Han har i tillegg fremstått som den fossile energiens mest iherdige talerør i norsk offentlighet. Han har skjelt og smelt mot fornybar energi, særlig gjennom harde utfall mot tysk og europeisk energipolitikk. Han har fremført sine synspunkter med pubertal skråsikkerhet. Vi som ikke deler hans syn er angivelig uvitende og naive sjeler.