Jens Stoltenberg og Helga Pedersen fortjener tyn for å overse klimapolitikken i sine taler på Arbeiderpartiets landsmøte. Partiet har – dessverre – neglisjert politikkutviklingen på klima- og energifeltet i mange år. Jens Stoltenberg er normalt en pragmatisk politiker, men på klimafeltet har han gått i en ideologifelle. Troen på kvotemarked og karbonprising som det eneste saliggjørende har bidratt til å hindre kunnskapsbyggende debatt og politikkutvikling om hvordan Norge skal håndtere dilemmaene som oppstår for et lite oljeland når klimapolitikken skjerpes og energiomstillingen skyter fart.

Samtidig kamuflerer striden om Lofoten en helt nødvendig, og mye bredere, debatt. Hvordan skal oljeavhengigheten takles? Hva skjer hvis oljeprisen faller – slik den vil gjøre hvis klimapolitikken begynner å bite?

Dette er temaer som i liten grad har sluppet frem i det offentlige rommet. Det er ubehagelige agendaer, som sterke interesser ønsker å tie i hjel. Men det kommer. Jens Stoltenberg, og batteriet av byråkrater som vokter status quo i den økonomiske politikken og på energifeltet, er nødt til å lytte til Lord Nicholas Stern. Den kjente britiske økonomen skriver forordet til den nye rapporten om karbonboblen som ble sluppet like før helgen og som har fått bred omtale blant annet i The Guardian og i Financial Times. Dette er en rapport som bør finstuderes i regjeringskontorer og styrerom i Norge. Stern skriver følgende:

"Smart investors can see that investing in companies that rely solely or heavily on constantly replenishing reserves of fossil fuels is becoming a very risky decision."

Men hva er det den norske staten gjør? Den opptrer akkurat slik Stern advarer mot. Staten bidrar sterkt til å blåse opp oljeboblen, både hjemme i Norge – og ute i verden.

I Norge innebærer oljeavhengigheten at annen konkurranseutsatt virksomhet skyves ut. Vi har pådratt oss et særnorsk kostnadsnivå. At det for tiden går bra i oljerelatert leverandørindustri, skygger for risikoen som bygges opp. Hvis oljeboblen sprekker i Brasil, Angola og på dypt vann i Mexico-gulfen, så hjelper det ikke om norske leverandører er best i verden på avansert oljeteknologi.

Så kan man spørre hva Jens Stoltenbergs regjering gjennom åtte år har gjort for å løfte frem virksomhet som vil ha fortrinn i en verden der klimapolitikken lykkes og energiomstillingen skyter fart. Svaret: Svært lite.

Det er dessuten en realitet at disse problemstillingene i liten grad drøftes i det offentlige rommet. Avisene bruker for lite ressurser på klima- og energifeltet og den kritiske kunnskapsproduksjonen i forskningen er for lite rettet inn mot de store spørsmålene som skjuler seg i denne vinduskonvolutten.

Mye koker dessuten ned til hva man velger å tro. Hvis man tror på business as usual – og ignorerer klimapolitikk som faktor – er det rasjonelt å opptre slik staten og Statoil gjør. Velger man å tro at klimatrusselen møtes og at det grønne skiftet vil lykkes, ja da trer en annen logikk i kraft.

Forslaget Kjetil Bragli Alstadheim reiser til slutt i sin gode kommentar i Dagens Næringsliv i dag fortjener bred støtte: Det er behov for en konsekvensutredning om hva som skjer med norsk økonomi dersom verden faktisk tar klimaproblemet på alvor.