Jens Stoltenberg og Helga Pedersen fortjener tyn for å overse klimapolitikken i sine taler på Arbeiderpartiets landsmøte. Partiet har – dessverre – neglisjert politikkutviklingen på klima- og energifeltet i mange år. Jens Stoltenberg er normalt en pragmatisk politiker, men på klimafeltet har han gått i en ideologifelle. Troen på kvotemarked og karbonprising som det eneste saliggjørende har bidratt til å hindre kunnskapsbyggende debatt og politikkutvikling om hvordan Norge skal håndtere dilemmaene som oppstår for et lite oljeland når klimapolitikken skjerpes og energiomstillingen skyter fart.

Samtidig kamuflerer striden om Lofoten en helt nødvendig, og mye bredere, debatt. Hvordan skal oljeavhengigheten takles? Hva skjer hvis oljeprisen faller – slik den vil gjøre hvis klimapolitikken begynner å bite?

Dette er temaer som i liten grad har sluppet frem i det offentlige rommet. Det er ubehagelige agendaer, som sterke interesser ønsker å tie i hjel. Men det kommer. Jens Stoltenberg, og batteriet av byråkrater som vokter status quo i den økonomiske politikken og på energifeltet, er nødt til å lytte til Lord Nicholas Stern. Den kjente britiske økonomen skriver forordet til den nye rapporten om karbonboblen som ble sluppet like før helgen og som har fått bred omtale blant annet i The Guardian og i Financial Times. Dette er en rapport som bør finstuderes i regjeringskontorer og styrerom i Norge. Stern skriver følgende:

“Smart investors can see that investing in companies that rely solely or heavily on constantly replenishing reserves of fossil fuels is becoming a very risky decision.”

Men hva er det den norske staten gjør? Den opptrer akkurat slik Stern advarer mot. Staten bidrar sterkt til å blåse opp oljeboblen, både hjemme i Norge – og ute i verden.

• Staten bærer, gjennom skattesystemet, en svært stor del av risikoen når oljeinvesteringene øker. Ifølge petroleumsprofessor Petter Osmundsen ved Universitetet i Stavanger er «ordningen er bygd opp slik at staten nærmest fungerer som en investor, eller taus partner i alle utbygginger». Grunnrenten i oljeutvinning faller med stigende utvinningskostnader. Avkastningen på statens penger faller i samme takt. Derfor er en høy, og helst stigende, oljepris nødvendig for at staten skal få betalt for investeringer i kostbare prosjekter.
• Staten er stor eier i Statoil. Statoils strategi er en langsiktig oppskrift på finansiell kollaps – hvis oljeprisene faller og blir liggende lave. Statoil investerer store beløp i kostbar petroleumsutvinning. Den kortsiktige børslogikken tilsier at dette er riktig. Har man et lengre perspektiv, kan dette bli en boble. For staten som investor kunne en alternativ strategi vært å ta ut mye større utbytter som reinvesteres i virksomhet som har oppside i et vellykket klimaregime, les fornybar energi.
• Staten plasserer store beløp i fossile energiaksjer og i oljeservice gjennom Oljefondets investeringer. Disse aksjene vil falle i verdi hvis oljeboblen sprekker. Det hjelper ikke å eie aksjer i Shell og Schlumberger hvis oljeprisene faller og blir liggende lave. For Oljefondet vil det være rasjonelt å gradvis kvitte seg med eksponering mot den fossile energisektoren. Aksjer i oljesand og kull bør uansett selges så fort som mulig.

I Norge innebærer oljeavhengigheten at annen konkurranseutsatt virksomhet skyves ut. Vi har pådratt oss et særnorsk kostnadsnivå. At det for tiden går bra i oljerelatert leverandørindustri, skygger for risikoen som bygges opp. Hvis oljeboblen sprekker i Brasil, Angola og på dypt vann i Mexico-gulfen, så hjelper det ikke om norske leverandører er best i verden på avansert oljeteknologi.

Så kan man spørre hva Jens Stoltenbergs regjering gjennom åtte år har gjort for å løfte frem virksomhet som vil ha fortrinn i en verden der klimapolitikken lykkes og energiomstillingen skyter fart. Svaret: Svært lite.

• Man er lunken til prosjekter som knytter den norske vannkraften sterkere opp til Europa gjennom kabler. Det er ingen entusiasme å spore bak kabelprosjektene, ikke fra Jens Stoltenberg, og i hvert fall ikke fra oljeminister Ola Borten Moe.
• Det brukes mye penger på forskning i grønn teknologi, men det er ingen næringspolitikk som støtter opp når teknologien nærmer seg kommersialisering. Håndteringen av offshore vind er et godt eksempel. Norge og norsk industri har fortrinn innenfor et felt der forsiktig «hedging» kunne dempet risikoen for kollaps i leverandørindustrien hvis oljeboblen sprekker.
• Som stor investor kunne regjeringen lagt opp til en prosess der målet var å få Oljefondet til å ta en aktiv rolle i energiomstillingen, for eksempel ved å ta eierposter i offshore vindkraftverk i Tyskland og Storbritannia. Slik kunne man sikret norsk andel i verdiskapingen i den europeiske kraftsektoren når den blir karbonfri. Dersom det har vært tenkt i slike baner, har det vært blokkering i Finansdepartementet.

Det er dessuten en realitet at disse problemstillingene i liten grad drøftes i det offentlige rommet. Avisene bruker for lite ressurser på klima- og energifeltet og den kritiske kunnskapsproduksjonen i forskningen er for lite rettet inn mot de store spørsmålene som skjuler seg i denne vinduskonvolutten.

Mye koker dessuten ned til hva man velger å tro. Hvis man tror på business as usual – og ignorerer klimapolitikk som faktor – er det rasjonelt å opptre slik staten og Statoil gjør. Velger man å tro at klimatrusselen møtes og at det grønne skiftet vil lykkes, ja da trer en annen logikk i kraft.

Forslaget Kjetil Bragli Alstadheim reiser til slutt i sin gode kommentar i Dagens Næringsliv i dag fortjener bred støtte: Det er behov for en konsekvensutredning om hva som skjer med norsk økonomi dersom verden faktisk tar klimaproblemet på alvor.