Olje- og energiminister Tord Lien og administrerende direktør Karl Eirik Schjøtt-Pedersen i Norsk Olje og Gass demonstrerer i DN lørdag 24. oktober at de tilhører den kategorien oljetopper som ikke vil innse at skjerpet klimapolitikk vil bety store endringer for den fossile energisektoren. De burde lytte til BPs tidligere toppsjef, Lord Browne, som har advart ledere i oljesektoren mot å ignorere den «eksistensielle trussel» som klimapolitikk representerer.

Denne gangen er det et halmstrå i en rapport fra det franske forskningsinstituttet IDDRI som får Lien og Schjøtt-Pedersen til å konkludere skråsikkert. Rapporten viser at oljeforbruket i 2030 vil være litt høyere enn i dag. Schjøtt-Pedersen sier han «har visst lenge» at behovet for olje og gass vil øke i årene fremover, mens Lien ikke er overrasket over konklusjonen om at oljeforbruket vil øke. «Det er det vi har hevdet hele tiden», sier Lien.

Rapporten fra IDDRI som DN presenterer fredag 23. oktober under tittelen «Større oljesug i 2030 enn i dag», oppsummerer klimaløftene som er sendt inn til FN og konkluderer med at oljeetterspørselen i 2030 vil være på 96-98 millioner fat om dagen. Det er vesentlig mer enn i tograderscenariene fra for eksempel Statoil eller IEA, men mindre enn i IEAs hovedscenario som norske politikere og oljefolk ofte har brukt som en slags fremtidsfasit. IDDRI mener at ulik styrke i klimapolitikken ikke vil ha noen særlig virkning på oljeetterspørselen frem til 2030 fordi transportsektoren er så oljeavhengig og at omstilling uansett tar tid, men at togradersmålet likevel er mulig. Noen tallfesting om utviklingen i oljeetterspørsel etter 2030 vil ikke IDDRI gi. Men generelt er budskapet at det i perioden 2030-2050 må foretas svært raske utslippskutt for å holde togradersmålet, og at det er lettere å lykkes jo raskere kuttene kommer i gang.

DNs politiske redaktør Kjetil Bragli Alstadheim konstaterer i en kommentar 23. oktober at denne rapporten tyder på at det vil bli brent mye olje også i en verden som tar klimaproblemet på alvor, og at det bør ha betydning for norsk klima- og oljedebatt. Han har opplagt rett i at verden vil etterspørre mye olje lenge. Hvor mye, og hvor lenge, er høyst usikkert. Det som derimot er sikkert, er at det pågår et mylder av teknologisk og politisk innovasjon over hele verden som sikter mot lavere forbruk av fossil energi.

Når det gjelder klima og norsk oljedebatt, er det de lange linjene i politikken som fortjener mer oppmerksomhet. Å stenge ned Ekofisk eller å droppe lønnsomme utbygginger som Johan Sverdrup gir ingen mening. Derimot er det all grunn til å rette søkelyset mot klokskapen i å bruke store midler av samfunnets ressurser på en satsing på olje- og gassutvinning i Barentshavet med siktemål om at disse feltene skal tjene penger fra 2030 og inn i siste halvdel av dette århundret. Det er dette olje- og klimadebatten i Norge bør handle om.

Den norske oljepolitikken må gjennom en klimatilpasning. Det trengs en langt mer oppdatert analyse av bildet enn den som ligger til grunn for dagens politikk. Barentshavet kan bli den norske karbonboblen. Norges satsing på olje og gass i Barentshavet er et langsiktig veddemål der skattebetalerne tar risikoen for at leting og boring for mange titalls milliarder skal betale seg – i tiårene fra 2030 og fremover.

Er det sannsynlig at verden om 20-30 år vil etterspørre olje og gass produsert med de kostnadene som nødvendigvis vil påføres når virksomheten foregår langt til havs, oppunder Nordpolen? Det ubehagelige spørsmålet er om staten er i ferd med å kaste store summer med gode penger fra Nordsjøen etter dårlige penger i Barentshavet.

Forventningen om varig vekst i etterspørselen etter olje og gass – og derfor høye priser – er grunnpremisset i norsk petroleumspolitikk. Karl Eirik Schjøtt-Pedersen kjenner den godt, han har i ulike roller vært med på å utforme denne politikken gjennom flere tiår. Et like viktig premiss er at klimapolitikkens potensielt negative innvirkning på etterspørselen etter olje og gass blir ignorert. Ola Borten Moes oljemelding fra 2011, fremmet av en regjering der Schjøtt-Pedersen var statsråd, er et illustrerende eksempel. Optimistiske analyser ble brukt for å konkludere med at norske olje- og gassressurser vil kunne utvinnes med god lønnsomhet – så å si herfra til evigheten. At de samme etterspørselskurvene samtidig vil sprenge togradersmålet, blir oversett.

Dette grunntrekket i politikken overlever regjeringsskifter. Utenriksminister Børge Brende lener seg for eksempel på IEA-tall om forventet vekst i den globale energietterspørselen på 35-40 prosent de neste 20 årene når han skal begrunne hvorfor det er fornuftig politikk å satse på olje og gass i Arktis. Det er ikke en fremtid i tråd med togradersmålets krav til lavere utslipp Brende forholder seg til når han holder taler og skriver innlegg om utviklingen i Arktis og andre energirelaterte spørsmål. Han forholder seg til fremtidsbilder som i realiteten er et veddemål mot klimapolitikken. Men man kan ikke både få netto nullutslipp i 2050, slik Norge går inn for i de globale klimaforhandlingene, og storstilt petroleumsutvinning i Arktis.

Å stille spørsmål ved risikoen knyttet til kostbar petroleumsutvinning i lys av klima, er ikke veldig radikalt. Dersom Karl Eirik Schjøtt-Pedersen og Tord Lien tror dette er aktivist-vrøvl, kan de studere talen den britiske sentralbanksjefen Mark Carney nylig holdt. Men det er mulig de foretrekker å skjerme seg mot informasjon som ikke passer inn i fortellingen om at norsk oljesektor for all fremtid vil være upåvirket av klimapolitikk.