1

Støtt oss
Stillinger
1
Klimakalender

Om oss

Om oss
Støtt vårt arbeid
Annonsere
Personvernerklæring
Administrer informasjonskapsler

Følg oss

Facebook
Bluesky
Linkedin
Rss feed

Kontakt oss

Redaksjonen
Energi og Klima
Odd Frantzens plass 5
N-5008 Bergen
til toppen
Erik Martiniussen
Journalist og blogger med master i statsvitenskap. Forfatter av boken "Drivhuseffekten - klimapolitikken som forsvant" (Forlaget Manifest 2013).
Publisert 13. desember 2011
Artikkelen er mer enn to år gammel
Debatt

Durban-pakken svært viktig

Søndag morgen, to døgn på overtid, klarte utmattede forhandlingsledere å bli enige om den såkalte Durban-pakken.

Publisert 13. desember 2011
Sist oppdatert 15.9.2025, 14:52
Artikkelen er mer enn to år gammel
Erik Martiniussen
Journalist og blogger med master i statsvitenskap. Forfatter av boken "Drivhuseffekten - klimapolitikken som forsvant" (Forlaget Manifest 2013).
På overtid: Her står Cop-presidenten Maite Nkoana-Mashabane fra Sør-Afrika i intense forhandlinger med Todd Stern (USA) og Indias miljøvernminister Jayanthi Natarajan. Helt til høyre i bildet sitter Connie Hedegaard (Foto: Erik Martiniussen).

Da forhandlingene var over var delegatene så slitne at de knapt satt i stolen. Enkelte bare ramlet ut av forhandlingsrommet som søvndrukne spøkelser.

Jeg var i Durban og så hva skjedde, og jeg mener Durban-pakken uten tvil er viktig. For det første er Kyoto-avtalen, med alle dens viktige juridiske prinsipper, reddet. Dette til tross for hardnakkede forsøk fra USA, Canada og Russland på å drepe den. At den overlevde er viktig for det framtidige klimaregimet, i forhold til å ha en basis å bygge videre på.

For det andre har man fått på plass et internasjonalt finansfond av helt unik karakter. Det nye fondet, som skal avhjelpe klimaproblemet for fattige land, skal forvalte opp mot 100 milliarder US$ innen 2020, og får et styre av unik karakter. Halvparten av styret skal komme fra fattige land, noe som er fundamentalt annerledes enn i Verdensbanken og Pengefondet, der USA er dominerer både finansielt og ideologisk.

For det tredje har landene altså blitt enige om et veikart, som peker fram mot en ny internasjonal avtale, som skal omfatte alle verdens land innen 2015. Det betyr at også USA, Kina og India har forpliktet seg til å forhandle om en juridisk avtale som binder dem til å gjennomføre kutt. Det er uten tvil viktig, og avgjørende for framtiden.

I tillegg til at resultatetene av forhandlingene var viktige, mener jeg forhandlingene er viktige i seg selv, og de kommer til å bli viktigere og viktigere i årene som kommer. For det er ingen tvil om at klimakrisen vil skape flere konflikter. Høyere temperaturer og mer tørke vil legge press på matsikkerheten i flere regioner, samtidig vil flom og havstigning kunne skape flere flyktninger. Spørsmålet er hvordan vi skal løse disse konfliktene? I denne sammenheng er forhandlingene avgjørende. For jeg tror ikke det holder å overlate løsningen på dette problemet til stormaktene alene, slik enkelte har foreslått. Verken USA eller Kina var spesielt fornøyd med Durban-pakken. De likte dårlig at det nå skal forhandles om en juridisk avtale. Det var primært de fattige landene som ønsket avtalen velkommen, sammen med EU som gjennom et imponerende skytteldiplomati klarte å spinne en allianse som utmanøvrerte de to utslippsgigantene. Det skal nok klimakommissær Connie Hedegaard ha mye av æren for. Fra forhandlingenes første dag virket hun fast bestemt på å rette opp feilskjæret hun gjorde som president for det famøse klimatoppmøtet i København for to år siden. Hun knyttet allianse med Afrika, hun utfordret USA (noe Kina likte), og hun lagde felles opprop med de små øystatene. Dermed kunne ingen av de store utslippslandene spille på konflikten mellom Nord og Sør, slik de gjerne liker å gjøre, og EU kunne gå seirende ut av forhandlingene.

Jeg forstår likevel godt de som klager på framdriften. For denne avtalen er langt fra nok til å redde planeten. Til det er ambisjonene er alt for lave, smutthullene for store, og regelverket helt umodent. Likevel tror jeg både Afrikagruppen og de små øystatene hadde gode grunner til å sloss for å få Durban-pakken vedtatt. Kongolesiske Tosi Mpanu, som uttalte seg på vegne av 53 land, sa det på denne måten: ”Pakken du [Cop-president Maite Nkoana-Mashabane] har lagt fram for oss inneholder alle prioriteringene som vi ønsket. Vi beklager manglende ambisjon og manglende balanse, men vi vil likevel anbefale at en vedtas”. Forhandlingslederen fra Barbados uttrykte det slik: «Vi har heller ikke fått alt vi vil ha her i Durban. Men vi har akseptert det, slik at vi kan jobbe med det og forsøke å øke ambisjonene i framtiden«.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg tror det er all grunn til å ta dem på alvor. De mest sårbare landene i Afrika og de mest sårbare stillehavsøyene, støttet pakken i Durban. Da skal man være ganske sikker i sin sak, om man sitter trygt hjemme i Norge og mener de tok feil. For klimakrisen kan ikke bare forstås i sikkerhetspolitiske termer. Ingen vil vinne en krig om klimaproblemet. Derfor er FN-sporet viktigere enn noen gang. Det betyr ikke at man ikke samtidig skal utforske andre diplomatiske, handelsmessige og juridiske løsninger, men det betyr at FNs klimaforhandlinger fortjener vår støtte.

ANNONSE
Bluesky

Les også

Industrielt raffinerikompleks med flere blå lagertanker, destillasjonstårn og rørledninger under en overskyet himmel.

Kan Europa greie seg uten norsk gass?

Det trengs beredskap når sola og vinden svikter, det kan ta tid og bli dyrt å bygge nok kraftledninger til Europas elektrifisering. Inntil videre bør vi derfor produsere norsk gass, mener Gerard Doorman.

2. desember 2025
Les mer
En moderne industribygning med flere lasteramper og to høye skorsteiner som sender ut hvit røyk under en overskyet himmel.

Derfor bør CO2 fanges fra avfallsforbrenning

Flere norske byer bør gjøre som Oslo nå gjør på Klemetsrud. Deriblant Trondheim, der hvert fjerde tonn med fossilt CO₂ stammer fra avfallsforbrenning, skriver fire Sintef-medarbeidere.

26. november 2025
Les mer
Seks gule metallbur fylt med ulike typer elektronisk avfall og skrapmaterialer er stablet sammen i et innendørs industrimiljø.

Nasjonal IT-infrastruktur – den sirkulære elefanten i statsbudsjettet

Utdaterte systemer og hver sin tue-tenkning stikker kjepper i hjulene for omstillingen. Vi trenger en nasjonal IT-infrastruktur for data om avfall, skriver Elin Hansen i Sirk Norge.

17. november 2025
Les mer
Flere høyspentledninger og master strekker seg over et landlig landskap med åser i bakgrunnen under en overskyet himmel.

Vi behøver ikke ofre landskap og natur for å få mer kraft

Det finnes energitekniske løsninger som kan dekke det økende strømbehovet til næring og industri uten at vi må ofre landskap og natur, skriver Usman Dar og Karen Holst fra Asplan Viak.

8. oktober 2025
Les mer
ANNONSE