Da forhandlingene var over var delegatene så slitne at de knapt satt i stolen. Enkelte bare ramlet ut av forhandlingsrommet som søvndrukne spøkelser.

Jeg var i Durban og så hva skjedde, og jeg mener Durban-pakken uten tvil er viktig. For det første er Kyoto-avtalen, med alle dens viktige juridiske prinsipper, reddet. Dette til tross for hardnakkede forsøk fra USA, Canada og Russland på å drepe den. At den overlevde er viktig for det framtidige klimaregimet, i forhold til å ha en basis å bygge videre på.

For det andre har man fått på plass et internasjonalt finansfond av helt unik karakter. Det nye fondet, som skal avhjelpe klimaproblemet for fattige land, skal forvalte opp mot 100 milliarder US$ innen 2020, og får et styre av unik karakter. Halvparten av styret skal komme fra fattige land, noe som er fundamentalt annerledes enn i Verdensbanken og Pengefondet, der USA er dominerer både finansielt og ideologisk.

For det tredje har landene altså blitt enige om et veikart,som peker fram mot en ny internasjonal avtale, som skal omfatte alle verdens land innen 2015. Det betyr at også USA, Kina og India har forpliktet seg til å forhandle om en juridisk avtale som binder dem til å gjennomføre kutt. Det er uten tvil viktig, og avgjørende for framtiden.

I tillegg til at resultatetene av forhandlingene var viktige, mener jeg forhandlingene er viktige i seg selv, og de kommer til å bli viktigere og viktigere i årene som kommer. For det er ingen tvil om at klimakrisen vil skape flere konflikter. Høyere temperaturer og mer tørke vil legge press på matsikkerheten i flere regioner, samtidig vil flom og havstigning kunne skape flere flyktninger. Spørsmålet er hvordan vi skal løse disse konfliktene? I denne sammenheng er forhandlingene avgjørende. For jeg tror ikke det holder å overlate løsningen på dette problemet til stormaktene alene, slik enkelte har foreslått. Verken USA eller Kina var spesielt fornøyd med Durban-pakken. De likte dårlig at det nå skal forhandles om en juridisk avtale. Det var primært de fattige landene som ønsket avtalen velkommen, sammen med EU som gjennom et imponerende skytteldiplomati klarte å spinne en allianse som utmanøvrerte de to utslippsgigantene. Det skal nok klimakommissær Connie Hedegaard ha mye av æren for. Fra forhandlingenes første dag virket hun fast bestemt på å rette opp feilskjæret hun gjorde som president for det famøse klimatoppmøtet i København for to år siden. Hun knyttet allianse med Afrika, hun utfordret USA (noe Kina likte), og hun lagde felles opprop med de små øystatene. Dermed kunne ingen av de store utslippslandene spille på konflikten mellom Nord og Sør, slik de gjerne liker å gjøre, og EU kunne gå seirende ut av forhandlingene.