Energieffektivisering ikke for Norge?

Samfunnsøkonom og stortingskandidat Eigil Knutsen bringer spennende tanker i debattartikkelen “Unødvendig energisparing” på denne siden her tidligere i dag. Men etter min mening overser han viktige fakta, og derfor blir konklusjonen forkjær.

Samfunnsøkonom og stortingskandidat Eigil Knutsen bringer spennende tanker i debattartikkelen “Unødvendig energisparing” på denne siden her tidligere i dag. Men etter min mening overser han viktige fakta, og derfor blir konklusjonen forkjær.

Som påpekt av IEA og andre, er energieffektivisering avgjørende for å få ned klimagassutslippene de neste 10-15 årene, mens industrien jobber med å bygge ut alternativ energi og å få ned kostnadene på karbonfangst, lagring av strøm og transport basert på strøm eller hydrogen. Resonnementet gjelder også i Norge, selv om vi har mye kraft og lave strømpriser. Strøm som blir frigjort gjennom energieffektivisering, kan settes inn på nye segmenter som for eksempel elektrifisering av veitransporten og offshore-installasjoner. Og enda viktigere: Forutsatt at vi samtidig sier ja til bygging av flere overføringskabler, vil energieffektivisering i Norge frigjøre ren strøm for eksport til Europa. Det siste vil også hindre at vi får overskudd og prisfall på kraft i Norge, slik enkelte frykter.

Energisektoren kjennetegnes av en form for markedssvikt. I Norge har vi over 100 strømleverandører og 150 nettselskaper som allerede har mer eller mindre den samme forretningsmodellen: Jo mer strøm de klarer å selge, dess høyere inntekter. Det sier seg selv at denne modellen er forbruksdrivende, og at kostnadene ved å holde liv i alle selskapene er en av grunnene til at nettleien er forholdvis høy i Norge. Samtidig viser det seg at markedet ikke klarer å realisere energieffektiviseringstiltakene som faktisk er lønnsomme, f.eks i bygningssektoren. Det kan skyldes manglende informasjon eller kunnskap, eller kanskje at mens gevinstene er spredt på veldig mange – f.eks leietakere og boligeiere – er kostnadene konsentrert om noen få med stor markedsmakt.

Ta for eksempel dette med “hvite sertifikater” som verken energiselskapene, myndighetene eller Knutsen vil ha noe av. Erfaringene fra California viser at dette virker i praksis. Der vedtar myndighetene konkrete energisparemål for de regulerte utility-selskapene Pacific Gas & Energy, California Edison og San Diego G & E. Reformen er trukket frem som en hovedgrunn til at energiforbruket i California har holdt seg stabilt i flere tiår, mens den lenge fortsatte å øke i resten av landet.

Utviklingen av strømforbruket i California vs USA (klikk på bildet for større versjon).

Nå har flertallet av de amerikanske delstatene innført såkalte Energy Efficiency Standards etter modell fra California, som innebærer at energiselskapene må levere årlige reduksjoner i kundenes energiforbruk for ikke å bli straffet økonomisk.

Også i Europa har en del land begynt å høste erfaringer med slike hvite sertifikater. Hvite sertifikater fungerer ved at enkelte markedsaktører forpliktes til å gjennomføre eller finansiere energisparetiltak, slik at en samlet målsetting om redusert energibruk oppnås. Innføring av denne markedsmekanismen for å fremme energisparing oppfattes som vellykket, og følges nå opp i resten av EU.

Når det kommer til energisparing, har i det hele Norge lite å fare med. Mens EU har et mål om 20 prosent mindre energibruk innen 2020, har Norge ikke tallfestet sin ambisjon på området – vår regjering taler Brussel midt imot og hevder Norge ikke behøver ha noen ambisjon på området. Og mens Norge, ifølge Olje- og energiminister Ola Borten Moe, planlegger å øke strømforbruket i årene fremover, har eksempelvis Tyskland satt som mål å halvere forbruket innen 2050. Tilsvarende mål vil trolig bli satt for hele EU.

Det er i seg selv ikke noe galt i at strømforbruket øker, dersom det f.eks skyldes flytting av spesielt strømkrevende produksjon til Norge. Samtidig må vi ikke glemme at energieffektive løsninger blir et konkurransekrav til alle bedrifter som vil lykkes internasjonalt.

Å hoppe av den globale energieffektiviseringsbølgen ville ikke bare være dårlig klimapolitikk, men også elendig næringspolitikk.