Norge har alltid hatt en offensiv politikk som utbygger og produsent av energi – ressursene er blitt utnyttet. Vi produserer årlig om lag 2500 TWh energi. Det er ti ganger vårt innenlands behov, og cirka 90 prosent av dette er olje og gass.

Men i vår energirikdom har vi nærmest ignorert hvordan vi bruker den effektivt. Landet har hatt en nær fraværende politikk som konsument av energi. Dette ser vi særlig virkningen av det siste året, og løsningen er ikke å bare produsere mer kraft. La oss blant annet nå se nærmere på hvordan 50 TWh eller om lag en tredjedel av vår dyrebare vannkraft kan benyttes smartere enn bare til å dekke behovet for oppvarming.

Sløser med strøm til oppvarming

Norge bruker tre-fire ganger mer strøm til oppvarming per innbygger sammenlignet med de landene vi liker å sammenligne oss med. Ved siden av å bli langt flinkere til å økonomisere med all energibruk, må grep gjøres for å legge om til oppvarming som kan baseres på flere energikilder. Dette betyr kraftig reduksjon i bruk av panelovner og omlegging til vannbåren varme. De fleste av våre naboer rundt i Europa benytter vannbåren varme i form av sentral-, nær- eller fjernvarme til oppvarming og prosessvarme.

Rundt tre fjerdedeler av energibruken i boliger og andre bygg går til oppvarming av rom og varmt tappevann. Det el-spesifikke forbruket til lys, vaskemaskiner, frysere etc. står for den resterende delen. Den mest effektive måten å redusere bruken av strøm til oppvarming og prosessvarme på, er ved siden av energisparing og varmepumper omlegging til energifleksibel produksjon av varme.

De skyhøye strømprisene kan vi gjøre noe med på kortere sikt, f.eks. med en eller annen form for strømstøttebasert makspris og/eller muligens en differensiering av prisen på innenlands og eksportert kraft. Samtidig må det legges om til oppvarmingssystemer som kan benytte et bredt spekter av energikilder som gass, biomasse, vind, sol, geotermisk energi og selvsagt også vannkraft. Energifleksible systemer må også bidra til at elektrisitet benyttes der slik høyverdig energi virkelig kreves, som til lading av elbiler, kraftkrevende industri m.v.

Ifølge NVE og Norsk Fjernvarmeforening benytter vi nær 50 TWh av vår kraftproduksjon til varme. Dette utgjør over 70 Alta-kraftverk. Hadde vi fulgt våre naboer og benyttet energifleksible oppvarmingssystemer, ville en betydelig del av dette kunne vært benyttet til de nevnte el-spesifikke formålene. I tillegg kommer et energisparings/-effektiviseringspotensial på ca 25 TWh i bygningssektoren.

Energiloven og departementene

Med en politikk som de siste 30-40 årene har hatt et nær ensidig fokus på hvordan produsere mer energi uten å se særlig mye på hvordan vi til slutt bruker denne energien, er møtet med de skyhøye kraftprisene blitt unødig brutalt.

Energiloven av 1991 fungerte bra for brukerne av kraft så lenge vi hadde et overskudd eller balanse i markedet, men i situasjoner med underskudd vil en så priselastisk vare bli utsatt for svært store prisøkninger. NVE har i det store og hele oppfylt sitt mandat som en regulator i kraftmarkedet, men uten et mandat som inkluderer hensynet til behov for energifleksibilitet, har heller ikke denne institusjonen kunnet forhindre den svært sårbare og kriserammete situasjonen kraftmarkedet nå er i. Forpliktelsene vi har tatt på oss gjennom ACER og utenlandskablene, som er blitt rene eksportkabler, har selvsagt gjort denne situasjonen enda mer krevende.

Måten det offentlige har organisert energisektoren på, må nå gjennomgås, slik at vi får en bedre samordning mellom produksjon og bruk av energi. NVE som statsforetak har nylig fått et utvidet ENØK-mandat, men dette er ikke tilstrekkelig. Vi må rett og slett også se på hvordan energi-, nærings- og klimapolitikken kan sees mer helhetlig, hvor vi også må ta en kritisk gjennomgang av vår departements-struktur og deres ansvarsområder i møtet med disse utfordringene.

Har vi egentlig noe departement som har ansvaret for politikken som utformes når det gjelder hvordan vi bruker energien?

La oss i lys av dette se hvordan Sverige har organisert energisektoren i det offentlige rom gjennom statsforetaket Energimyndigheten. Dette statsforetaket skal bidra til at myndighetenes mål for en effektiv og klimavennlig produksjon og bruk av energi ivaretas. Dets mandat skal i tillegg se helhetlig på energisektoren – både kraft, varme og transportenergi er inkludert. Denne modellen har Norge mye å lære av.

Bioenergiens rolle i Europa

Europa har med sine ca. 20 prosent fornybar energi en langt lavere andel enn Norge. Av disse 20 prosent står bioenergi ifølge Eurostat i dag for ca. 60 prosent. Det meste av dette benyttes til varme og kjøling i bygninger og prosessvarme i industri – og reduserer behovet for fossil olje og gass. En mindre del benyttes som biodrivstoff eller biokraft. Vannkraft står for ca 20 prosent av den fornybare energien i Europa, mens vind, sol og geotermisk energi gir de resterende ca 20 prosent.

• Her kan du abonnere på Energi og Klimas nyhetsbrev

Uten biomasse ville Europa vært enda mer avhengig av norsk og russisk olje og gass. Bioenergi har også bidratt til et mer velutviklet og selvforsynt lokalt energimarked da denne ressursen finnes der folk bor – og varmemarkedet er derfor ikke utsatt for tilsvarende markedssvingninger og sårbarhet som det kraftmarkedet er.

Ved å erstatte fossil energi bidrar bioenergi i dag til de største reduksjonene av utslipp av klimagasser i Europa, og framholdes i dag som det mest lønnsomme alternativet. Det er billigere å produsere og distribuere varme enn kraft til sluttbrukermarkedet. Sverige er blitt europamester i klimakutt ved at biovarme i stor og liten skala har erstattet olje og gass til oppvarming de siste 30-40 årene.

Utvidet mandat for Enova og Innovasjon Norge

Tilbake til grep som kan tas her hjemme. Delfinansiert av Energifondet må Enova og Innovasjon Norge få et utvidet mandat og tilby målrettet investeringsstøtte til omlegging av oppvarmingssystemer rettet mot borettslag, boligsameier, privatboliger, offentlige bygg og næringseiendommer slik at direkte elbasert oppvarming kan erstattes av energifleksible varmekilder. På denne måten kan vi gradvis frigjøre en større del de nevnte 50 TWh fra varmemarkedet og bidra til at denne verdifulle krafta kan benyttes der den virkelig trengs. Vi må endre fokus fra bare å snakke om hvordan produsere mer kraft til å se på hvordan redusere kraftbehovet. Framtida er ikke bare elektrisk …

Når det nå kriserammete energimarkedet i Europa forhåpentligvis roer seg ned, må Norge og det øvrige Europa igjen ha fokus på tiltak som kan redusere energibruken, spesielt bruken av fossil energi. Som storeksportør av fossil energi vil Norge møte store utfordringer når vi skal bidra til det grønne skiftet. Men – la oss begynne her hjemme og gjøre landet til et energi- og klimasmart land. Få land har bedre forutsetninger enn oss fra naturens side.