Equinor og Statkraft går hver sin vei

Nyhetene: Anders Opedal har hatt sin første dag på jobb som konsernsjef i Equinor. Selskapet slipper nyheten om at selskapet skal være klimanøytralt i 2050, men varsler (foreløpig) ingen økt satsing på fornybar energi. Samtidig kunngjør Statkraft at det har kjøpt det britiske solenergiselskapet Solarcentury for 1,45 milliarder kroner, og dermed en prosjektportefølje på 6 GW. Det er et betydelig volum. Solarcentury er til stede blant annet i Storbritannia, Frankrike, Spania, Italia, Hellas og Chile.

Bakgrunn: Det er interessante strategiske veivalg som kommer til syne både i Statkrafts oppkjøp av Solarcentury og Equinors melding om at selskapet skjerper klimamålene for 2050.

Det store bildet: Fra klimaståsted er det avgjørende viktig at utbyggingen av fornybar energi akselereres så raskt som mulig. IEA viser i sitt nye «netto null i 2050»-scenario at utslippene i kraftsektoren må ned 60 prosent i dette tiåret for å holde skjema til netto null. Solenergi er den desidert viktigste enkeltteknologien i dette bildet. Mens det bygges ut omtrent 100 GW i år, må dette opp til 500 GW i 2030, ifølge dette scenarioet.

Min analyse: Solenergi kan i økende grad bygges ut uten subsidier. Prisen på ny solkraft er i mange markeder lavere enn for eksisterende kullkraft, og i tillegg kan store solenergianlegg bygges ut med korte ledetider.

Selvsagt trengs tillatelser fra offentlige myndigheter, men solenergi kan bygges ut med vesentlig mindre grad av involvering fra myndigheter enn for eksempel offshore vindkraft. Der er hvert prosjekt større, ledetidene mye lengre, og betydningen av politisk tilrettelegging viktigere. Det samme gjelder i enda større monn for karbonfangst og -lagring, som er Equinors andre «paradegren». Dette betyr selvfølgelig ikke at offshore vind og karbonfangst er uinteressante teknologier, men det betyr at et selskap i omstilling vil bruke lengre tid på å snu seg når det avstår fra den sektoren innen fornybar energi som tilbyr den kjappeste veien til nye og rene TWh, nemlig solenergi.

En satsing på offshore vindkraft og karbonfangst er mye mer avhengig av politisk bestemte rammebetingelser enn en satsing på solenergi, markedet vil være mer begrenset, fordi færre land vil være aktuelle. Equinor blir derfor svært avhengig av de politiske vindene i markedene der man velger å satse.

Det blir spennende å se om Equinor kommer til å utvide sin fornybarportefølje til å inkludere solenergi under Anders Opedal, eller om selskapet blir ved sin lest. Equinor er en betydelig eier i Scatec Solar, men utover dette er det ingen solsatsing å spore.

At det er konkurranse mellom Statkraft og Equinor om hvem som har den største prosjektporteføljen, er veldig bra. Det betyr at de to selskapene trekker hverandre i riktig retning. De kan også utfylle hverandre, ved å velge ulike segmenter.

Hva skjer videre? Equinor varsler at selskapet fra første kvartal neste år vil rapportere på fornybar energi som et eget segment. Det er bra, fordi det blir lettere å følge med på hva selskapet tjener på aktiviteten.

«Net zero» – netto null i 2050 – vokser frem som den nye normen både for land og selskaper. Målet om netto null er en skjerping av det Equinor har sagt tidligere. Shell og BP har også satt slike mål.

Forhåpentlig vil det etter hvert komme standardiserte regnskapsregler som gjør det enklere å se hva som faktisk ligger i slike «net zero»-ambisjoner fra ulike selskaper, og dermed gjøre det mulig å følge med på hva som skjer kvartal for kvartal. Det er ikke gjort i en håndvending å forstå hva Equinors netto null-løfter innebærer helt konkret.

Det er først i forbindelse med en kapitalmarkedsdag i juni neste år at Equinor vil presentere en strategioppdatering. Det er ikke dristig å anta at målene både når det gjelder fornybar energi og hastigheten i omstillingen vil være skjerpet når den tid kommer.