Fredag denne uken kom jeg tilbake fra et land i Afrika, Namibia, der tørke og vannmangel nå rammer livsgrunnlaget til deler av landsbygdbefolkningen. En av de første nyhetene som møter meg er en undersøkelse i Mandag Morgen, der det fremgår at bare 20 prosent av Høyre-velgere med høy utdannelse stoler på forskningen som sier klimaendringene er menneskeskapte.

Morgenen etter leste jeg at Oslo Høyre har fått en liberalist og klimaskeptiker på kampplass på stortingsvalglisten: «Jeg kjøper ikke helt konklusjonen til FNs klimapanel, og er svært skeptisk til tiltakene og kostnadene», sier Heidi Nordby Lunde, en profilert blogger som nå kan bli folkevalgt for Høyre, til Aftenposten 16.2.

Erna Solberg og Nikolai Astrup har all grunn til å være urolige. Så lenge jeg kan huske, har Høyre vært partiet for langsiktighet og et fler-generasjonsansvar i politikken. Det er nok å nevne stikkord som Natos dobbeltvedtak som svar på Sovjets opprustning, EU-kampen, eller for den saks skyld den nå så skamroste, men den gang sterkt kontroversielle fjerning av Statoils dobbeltrolle og privilegier på kontinentalsokkelen. Dersom ikke Høyres ledelse viser lederskap i spørsmålet om klima og bærekraft, risikerer partiet å bli en oppsamlingsplass for alle som misliker tanken på å måtte ofre noe av sin komfort, frihet og sine inntjeningsmuligheter, for at senere generasjoner og mennesker i andre land skal ha mulighet til skape et godt liv.

Man trenger ikke lese forskningsrapporter for å forstå hva som skjer. Havsmeltingen i nord handler ikke om isbjørner eller Nordøstpassasjen, men vitner om at termostaten Arktis er i ferd med å gå i stykker. Man kan reise til Bengalbukta i Bangladesh, slik Le Monde gjorde denne uken. Avisen intervjuer mennesker som har måttet forlate sine hjem på grunn av havstigning og stadig hyppigere flomkatastrofer. Det er over 100.000 nå, men vil kunne bli over 30 millioner i dette århundre, anslår ekspertene. 60 prosent av landets areal ligger flere meter lavere enn havoverflaten.