De fleste som var til stede i hangaren, i Le Bourget utenfor Paris forrige lørdag, opplevde nok at de var med på noe historisk. Aldri før har så mange land underskrevet en juridisk forpliktende klimaavtale. Avtalen har ambisiøse temperaturmål, inneholder krav om at alle land må kutte klimagassutslipp, og inneholder prinsipper om både rettferdighet og byrdefordeling. Nesten 200 land signerte slutten på den fossile tidsalderen. Alle land skal jobbe for fornybar energi.

Ingen land er 100 prosent fornøyd med avtalen. Og nettopp det kjennetegner diplomatiet. USA måtte gi seg på flere punkt. De ønsket ikke noe punkt i avtalen om såkalt klimaskade. De måtte bøye seg. Nå får FN et eget arbeidsprogram som skal hjelpe fattige land å møte klimakrisen. Prinsippet om «felles men differensiert ansvar», altså ideen om at rike land har større ansvar for å gjøre noe med klimaproblemet enn fattige, står ved lag. Men også fattige land har måttet legge konflikter bak seg. Den rettferdige harmen over at rike land ikke har gjort det de lovet i Kyoto-avtalen, er lagt til side.

Avtalen er langt fra god nok. Klimakuttene er ikke juridisk bindende og planene for utslippskutt er langt fra ambisiøse nok. Vi seiler fortsatt mot en katastrofal oppvarming på mellom 2,7 og 3,7 grader.

Men med avtalen på bordet, kan land presse hverandre i årene som kommer. Målet må være å skape et kappløp mot toppen. Alle de nye initiativene som nå kommer nedenfra, de fallende prisene på sol- og vindenergi, er oppmuntrende i så måte. Den nye klimaavtalen gir et tydelig signal om veien videre for energileverandører, næringsliv og politikere.

I en tid hvor verden igjen rystes av mistillit og stormaktsspill, underbygger klimaavtalen fellesskapets og FNs rolle. Den viser at det fortsatt er mulig å komme sammen og jobbe for et felles mål.

Og i ingen andre saker har vel dette vært viktigere enn i klimasaken. Klimakrisen rammer oss alle, uavhengig av stat, nasjon, klasse og kultur. Men avtalen overlater stort ansvar til oss selv. Den fastslår at statene må oppskalere sine klimamål svært raskt. Ingen nasjoner har gjort nok, hverken fattige eller rike. Det er nå jobben begynner – også her i Norge.