Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim har helt rett når han peker på det amerikanske høyre som selve roten til at det er umulig å få til en global avtale. Den økonomiske krisen gjør det selvsagt heller ikke lettere; det politiske trykket på klimafeltet mangler. Lederskapet uteblir, og det er for mange og for sterke interesser som ser seg tjent med en trenering.

Det hadde selvsagt vært mye bedre om det var full enighet om å gjennomføre en global avtale med bindene utslippsreduksjoner for de viktigste økonomiene, men mangelen på en slik avtale må ikke forlede oss til å tro at det står stille på “bakken”. Tvert i mot skjer det betydelig bevegelse i mange land og i mange selskaper. Svært mange land har utviklet politikk som fremmer en grønn energiomstilling. Teknologien utvikles og markedene modnes slik at en forsering av omleggingen kan skje mye raskere enn man trodde var mulig for noen år siden.

Når det gjelder næringslivets omstilling, legger stadig flere selskaper til grunn at en grønn omstilling med lavere utslipp og mer ressurseffektive løsninger vil sette agendaen. La Siemens og McKinsey være eksempler på en tenkning som vinner stadig større gehør.

Det er av mange grunner naturlig at Norge legger stor vekt på FN-forhandlingene og at man er opptatt av å få på plass en global avtale. Fordi man har sånn tiltro til FN-sporet, og fordi det står stille der, er det imidlertid en risiko for at man går glipp av trender og tendenser som gjør seg gjeldende på andre arenaer. Dette forsterkes naturligvis ved at det norske næringslivet er så dominert av den fossile energisektorens interesser, noe som for eksempel ble speilet gjennom Afrika-turneen flere statsråder akkurat var ute på.

Den norske tenkningen rundt klimapolitikk er i stor grad bygget på at det må – og vil – komme i stand en internasjonal avtale som gir en global karbonpris. Når dette nå ikke skjer, må politikken orienteres i en retning som innebærer at man bidrar til å forsere utslippskutt og energiomstilling, både hjemme og ute, også uten hjelpen fra et globalt karbonmarked. På det internasjonale området er Energi Plus-initiativet er et skritt i en slik retning, men det trengs en mye bredere tilnærming.