For Tyskland og det øvrige Europa er Russland en viktig leverandør av olje og gass. Russland under Putin er ingen vennligsinnet og demokratisk partner. Å oppnå større uavhengighet fra russisk import er et viktig mål. Men landet ligger det der det ligger og Russland ville kollapse – se til Venezuela – om landet ikke får solgt oljen og gassen sin, og det er ingen tjent med. Russland er en potensiell taperstat i overgangen til nullutslippsøkonomi. Investeringer i energieffektivisering og fornybar energi i Russland ville kunne frigjøre store volum olje og gass til eksport, og spare store klimautslipp, uten at man trengte å lete etter mer. Om Europa og Norge kunne bidratt til en utvikling i denne retningen, ville alle være vinnere – utenom oljeselskaper som henger fast i gamle forretningsmodeller.
Norge har mye å by på
Når spørsmålet om hvordan Norge kan bidra mest mulig i lys av USAs uttreden av Paris-avtalen blir reist, er det lettest å tenke på hva som kan gjøres innenfor våre egne grenser. Det er viktig, men vi må tenke større.
Norge har egentlig fire ting å by på i denne sammenhengen. Det første og mest opplagte er energiressursene. Det andre er kapitalen vi sitter på gjennom Oljefondet. Det tredje er at vi som oljeproduserende land kan demonstrere at vi tar klimarisiko på alvor. Den fjerde er rollen vi på noen områder kan ta som et land som går foran.
En utslippsfri Nordsjø-region
Det nordvestlige Europa ligger godt an til å kunne bli den første store utslippsfrie regionen i verden. Med politisk samarbeid og forsterket handel med energi kan landene rundt Nordsjøen ta raske steg mot nullutslipp. Gevinstene ved å samarbeide er opplagte, men det trengs tydeligere og sterkere politiske initiativ. Vi kan lære av hverandre, men det trengs djerve mål.
Gassen vil være viktig lenge, men vi må forstå at også den skal ut. Fornybar energi vil overta. Sammen med krafteksport gir det derfor god mening å investere i nullutslippsløsninger i Tyskland og Storbritannia der norske selskaper sikres inntekter når gassmarkedene faller. Diskusjonen om Oljefondets adgang til å investere i infrastruktur og fornybar energi har kjørt seg fast i en gjørme av politisk og byråkratisk motvilje, men dette må Erna Solberg og Jonas Gahr Støre nå ta et felles ansvar for å komme ut av. Det gir ingen mening at Oljefondet kan kjøpe eiendom i London og Berlins handlegater, men ikke investere i offshore vind der inntektene er garantert fra britiske og tyske myndigheter.
Kapital som råvare
Den store klima- og energiomstillingen verden trenger handler om å gjøre investeringer som sikrer at det leveres tilstrekkelige volum energitjenester, uten at det brukes kull, olje og gass. Denne fortellingen kan fremstilles på mange måter, og det finnes utallige utredninger som viser sammenhengene. I en verden som utvikler seg i tråd med Paris-målene faller investeringene i fossil energiutvinning, mens de øker på nær sagt alle andre områder. Isolerer du huset ditt, bruker du mindre strøm til oppvarming. Bygger du et vindkraftverk, så trenger du mindre kull. Kjøper du elbil, så trenger du ikke diesel.
En nødvendig akselerasjon av energiomstillingen forutsetter at det investeres gigantiske beløp i klimariktig energiproduksjon og -forbruk over hele verden. I OECD skal vi bygge om energisystemene, i utviklingslandene skal de bygges ut. Et garantifond for utbygging av fornybar energi i utviklingsland er et viktig steg, men det trengs mye mer.
Motviljen mot å bruke Oljefondet som en aktør i klima- og energiomstillingen må overvinnes. Det er ikke snakk om å dele ut milde gaver, men å gjøre mye mer for å bidra til at kapitalen lettere flyter i riktig retning. Bistandsmidler vil aldri kunne gi utviklingsland investeringene som trengs for å få til vekst og utrydde energifattigdom. Det er kommersielle investeringer som må ordne dette. Men det trengs mye politikk for å få det til. Her er det rom for Norge og flere norske initiativ. Det handler om å få satt mer av kapitalen i fornuftig arbeid.
Jonas Gahr Støre og Erna Solberg må la finanseksperter se på dette med litt andre øyne enn de har gjort til nå, de må slippe til politisk og finansiell kreativitet.
Oljefondet bør bli en klimariktig storinvestor både i OECD/Europa og i andre land.
Kan man se for seg et skalert samarbeid mellom europeiske, kinesiske og indiske aktører?
Det mest hårete prosjektet ville være om vi sammen kunne bidra til å elektrifisere Midtøsten ved hjelp av fornybar energi. Da vil man kunne slå mange fluer med en smekk.
Oljefondet har kommet ganske langt med tanke på å beskytte formuen mot verdifall knyttet til klimapolitikk, men den offensive satsingen er marginal.
På litt sikt ligger det en trussel og lurer om Norge med sine store finansielle ressurser ikke setter inn mer kraft for å bidra til den store energiomstillingen. Norge ligger lagelig til for å bli saksøkt fra land som er ofre for klimaendringer bruken av fossil energi har påført dem. Norges rikdom er bygget opp på eksport av CO₂-utslipp. Andre land er i samme kategori, men de fleste av dem er halv- og heldiktaturer som dessuten sløser mye mer med oljepengene sine enn vi har gjort.
Spørsmålet er slik: Hvis du er president på Maldivene og ser landet ditt rammes av stigende havnivå, saksøker du Norge, Russland eller Saudi Arabia?
Oljepolitikken i lys av klimarisiko
Hva Norge gjør på hjemmebane er selvsagt også viktig. Troen på evig liv for oljen som demonstreres gjennom aggressiv satsing i Barentshavet, er ikke noe signal til verden om at Norge tar klima på alvor. Stikkordet er klimarisiko. Aksjonærene i Exxon påla forleden selskapet å teste virksomheten sin mot et togradersmål. Norge bør gjennomføre en liknende øvelse.
Arbeiderpartiet og Høyre må før eller senere vise at de forstår at en vellykket klimapolitikk vil gi redusert etterspørsel etter olje og gass og innrette politikken deretter. Det er i Norges egeninteresse å ta tak i problemstillingen, men Greenpeace og andre kommer til å minne oss på avstanden mellom liv og lære inntil vi forstår det selv. Norge må runde av oljealderen på en god måte. Det vil være et godt signal til verden rundt oss om dette arbeidet påbegynnes. Slik bildet er nå, deltar Norge med like stor iver i kappløpet mot klimapolitikken som andre oljeland. Kanskje Canada og Norge sammen kunne finne en ny og mer konstruktiv vei.
Klimakutt på hjemmebane
Norge er på mange måter et klimapolitisk annerledesland. Vi dekker kraftforbruket vårt gjennom vannkraften. Også oppvarming skjer stort sett fossilfritt, fordi vi fyrer med strøm. Transporten derimot, er i overveiende grad fossil.
Når norske klimautslipp skal kuttes mot 2030, er det i transportsektoren vi må ta støyten. Norge vil derfor avkarbonisere sin transportsektor både til lands og til vanns. Her ligger det muligheter i å være tidlig ute, være et slags laboratorium for nye løsninger. Elbilpolitikken er det mest iøynefallende eksempelet så langt, men det kan godt være at sjøgående nullutslippsfartøyer av mange slag ganske raskt blir det store demonstrasjonsprosjektet.
Forandringene i omgivelsene er så store at vi ikke kan sitte stille. Blikket må rettes på hvordan Norge og norske strategier kan bidra til den store globale omstillingen. Vi må ikke være nærsynte, vi må se mot Europa og verden.
