For å oppnå politisk vedtatte klimamål må vi se betydelig større investeringer i lavutslippsteknologi fra privat sektor, inkludert fra små og mellomstore selskaper. Private investeringer i klimateknologier forblir derimot for lave, og falt på globalt nivå med 29 prosent gjennom 2022 ifølge nylige tall fra Bloomberg NEF. Dette er særlig en utfordring for små og mellomstore selskaper.
Hvordan kan det ha seg, i en tid hvor klimahandling står høyere på næringslivets dagsorden enn på lenge?
Vi mener det kan forklares med to trender.
For det første: Den norske finansnæringen opplever et stadig økende kompetansegap innen bærekraft og klimarisiko. En undersøkelse fra Finansforbundet i 2021 viste at over 80 prosent av ansatte innen finanssektoren føler seg usikre på å gi investeringsråd innen bærekraft og klimarisiko. 40 prosent av avgangsstudenter føler det samme.
Finansnæringen bør derfor integrere klimarisiko og bærekraft i sine opplærings- og sertifiseringsprogram, bemerket Finansforbundets Nanna Ringstad allerede i 2018, i Energi og Klimas rapport ‘Klimarisiko – finans og børs’.
I ‘Kompetansesjekken 2022’ avdekket Finans Norge at opptil 45 prosent av selskaper ikke finner jobbkandidater med den rette bærekraft- og klimarisikokompetansen. Samtidig anslår et flertall av bedriftene at mellom 40–60 prosent av arbeidsstyrken vil trenge kompetanse innen ‘bærekraftsvurderinger’ i løpet av 3–5 år.
For det andre: som slått fast i den siste rapporten fra FNs klimapanel, vet vi at klimaendringer og -omstillingen krever både økt endringstakt og omstillingsevne i næringslivet. Metoder for å beregne og forutse slike endringer, som scenarioanalyse, simuleringer og realopsjoner, har lenge vært påpekt som en mulig løsning.
Forskning fra en amerikansk kontekst anslår derimot at færre enn en fjerdedel av store selskaper benytter slike modeller til kapitalallokering. Finansforbundetfastslår at færre enn 25 prosent av finansinstitusjoner benytter scenarioanalyser i investeringsvurderinger.
Selskaper med betydelige investeringsmuskler og emisjonsmuligheter kan påta seg større gjeld samt utforske flere investeringer samtidig. Dette er sjeldent tilfelle for små og mellomstore bedrifter (SMB-er).
For oss bunner det i at fremtidige næringsdrivende, regnskapsførere og finansrådgivere ved landets utdanningsprogrammer innen bedriftsøkonomi og næringsliv ikke tilstrekkelig utrustes med verktøyene de trenger for å vurdere verdien av bærekraftige investeringer.
Kurs innen finans, finansiell analyse og verdsettelse samt finansregnskap lærer studentene ved handelshøyskoler som BI å beregne diskonterte nåverdier satt oppimot alternativkostnader og avkastningskrav. Studentene lærer at gjennom prinsippet om tidsverdi vil langt de fleste investeringsavkastninger være marginale på lang sikt.
I disse modellene antas den ‘risikofrie renten’ (altså den årlige avkastningen fra pengepapirer som statsobligasjoner) å ha en konstant vekstrate, samtidig som investeringer i nåtidens kjente og etablerte teknologier vurderes å ha en konstant verdi. Dermed undervurderes verdien av langsiktige investeringer.
Prinsippet om verdidiskontering inngår for øvrig også i samfunnsøkonomiske klimamodeller som beregner summen av fremtidige skader og makroøkonomiske utslag fra klimaendringer, gjennom den såkalte ‘sosiale karbonkostnaden’. Også her diskonteres fremtidige skadekostnader lineært, og relateres til alternative investeringsmuligheter i dag. (For en oppsummering av den faglige debatten, se Weitzman, 2007).
Uten storstilt klimatilpasning vil samfunnet være utsatt for betydelig større kostnader i fremtiden, for eksempel i form av natur- og vannskader. Tall fra naturskadestatistikken viser at erstatningsbeløp fra naturskader nærmer seg et milliardbeløp (i 2022 kom regningen på totalt 800 millioner kroner).
Med tiltagende klimaendringer og miljøutfordringer, samt politikk som søker å begrense dem, kan vi regne med at flere investeringer vil bli mindre verdt i fremtiden.
Likevel tar lite av pensum for seg disse temaene. En populær pensumbok (Hillier m.fl., 2019)beskriver langsiktig finansiering i ett kapittel og nevner ikke klimarisiko med et ord.
Vi hevder at dette stammer fra en i overkant stor tiltro til teoretiske modeller for kapitalprising utviklet rundt midten av forrige århundre.
Black-Scholes-modellen, først formulert av økonomene Fischer Black og Myron Scholes i en artikkel fra 1973 (altså 50 år siden i år), argumenter for at verdien av et selskaps eiendeler og gjeld kan beregnes som om de var finansielle opsjoner i et aksjemarked. Ettersom flere av selskapers aktiva har blitt tettere knyttet til aksjemarkeder har Black-Scholes blitt tett knyttet til den mer vidstrakte kapitalverdimodellen (kjent som KVM eller CAPM på engelsk).
