Dette er et debattinnlegg. Teksten er kvalitetssikret i tråd med redaksjonelle prinsipper for publisering. Innholdet reflekterer skribentens egne meninger.
Til tross for et imponerende program trenger man ikke være lenge i EU-hovedstaden før et helt tydelig bilde tegner seg: Det er ikke medvind for klimasaken i Brussel. Det er tre hovedårsaker til dette.
Den første er åpenbar. Dyp økonomisk krise i Europa tvinger klima lenger ned på agendaen. Kapitalmangel, og et vedvarende behov for krisepakker til Hellas og andre kriserammede land, gjør at investeringer til større fornybarprosjekter havner i sterk konkurranse med mer akutte behov hos medlemslandene.
Den andre årsaken kan spores tilbake til klimatoppmøtet i København i 2009. EU gikk på en kraftig smell da forhandlingene om en ny internasjonal klimaavtale kun resulterte i et to siders dokument og ikke ga en forpliktende ramme for utslippskutt globalt. At USA og de andre store utslippslandene ikke var villige til å komme EU i møte har vært hemmende for EUs klimaarbeid, også på hjemmebane.
Den siste årsaken som stadig nevnes er den "polske situasjonen". Kort sagt dreier det seg om at Polen for øyeblikket blokkerer ethvert forslag fra Kommisjonen og Parlamentet som går i retning av forpliktende krav med hensyn til energieffektivisering eller mer ambisiøse klimatiltak. Polen er et av verdens mest kullavhengige land, og er lite innstilt på å tilpasse seg de vestlige landenes dagsorden. Mange spekulerer nå i om Polen vil beholde denne posisjonen inntil EU lover dem en eller annen form for kompensasjonspakke, sannsynligvis i forbindelse med unionens neste langtidsbudsjett.
Summen av disse trendene har skapt en situasjon som dreier seg mer om å redde de ambisjonene som ble satt før 2008, enn å vinne fram med mer ambisiøse krav.
Det finnes imidlertid noen positive utviklingstrekk. Med økonomiske nedgangstider kommer vilje til å spare. EUs medlemsland uttrykker en bred enighet om at den stadig voksende strømregningen på kontinentet skal ned. Virkemiddelet er økt tilgang på fornybar strøm og redusert avhengighet av fossile energikilder. Derfor er det gledelig at Norge nå plukker opp igjen planen om å bli et grønt batteri for Europa og vil bygge strømkabler til Tyskland og England. Ved øke tilgangen på balansekraft fra Norge, skapes tryggere rammer for å satse på fornybart på kontinentet.
For en knapp uke siden ble også Parlamentet og Rådet enige om grunnstammen i et nytt energieffektiviseringsdirektiv. Til tross for at ambisjonsnivået ikke blir så høyt som mange håpet, blir dette blant EUs viktigste virkemidler for både energiomstilling og klimakutt. Der klimabudskapet vant fram før 2008, er retorikken nå preget av et fokus på nye arbeidsplasser og verdiskaping. Mange argumenterer for at EU nå må investere smått, heller enn stort. Småskala investeringer i byggsektoren kan både gi reduserte utgifter for husholdningene, nye arbeidsplasser lokalt og klimakutt på kjøpet. Også her kan Norge spille en rolle. For til forskjell fra tidligere trenger EU at andre land går foran, og viser at en ambisiøs klimapolitikk kan forenes med økonomisk oppgang, nyskaping og arbeidsplasser.