Klima- og energipolitikken i EU er viktigere for Norge enn noen gang, gitt regjeringens ønske om en avtale som vil binde Norge til EUs 2030-politikk. Samtidig mangler den norske offentligheten en kontinuerlig debatt om europeisk klima- og energipolitikk, og mediedekningen er heller ikke så omfattende som den burde være.

Politikere, energibransjen, miljøbevegelsen, journalister og andre interesserte har altså behov for gode, kunnskapsbaserte analyser som setter utviklingen inn i en sammenheng. Fire forskere ved Fridtjof Nansens Institutt er dermed på pletten i rett tid med boken «Linking EU Climate and Energy Policies», som kom ut tidligere i år (se tekstboks).

NY BOK: Jon Birger Skjærseth, Per Ove Eikeland, Lars H. Gulbrandsen og Torbjørg Jevnaker: Linking EU Climate and Energy Policies, Edward Elgar Publishing, 2016.

Samspill og motspill

I boken analyseres utviklingen av energi- og klimapolitikk i EU fra slutten av 1980-tallet. Hovedvekten ligger på utformingen og iverksettelsen av 2020-pakken, der energi- og klimapolitikken ble knyttet sammen for første gang. Analysen føres frem til vedtaket av de nye målene og virkemidlene for perioden fra 2021 til 2030 (se også en helt fersk analyse av EU-kommisjonens siste forslag, signert to av forfatterne).

Kompleksiteten i klima- og energipolitikken ligger ikke minst i samspillet – og motspillet – mellom de ulike nivåene: EU-institusjonene, medlemslandene med skiftende regjeringer, de ikke-statlige aktørene.

2020-politikken, med separate mål for kutt i klimagassutslipp, utbygging av fornybar energi og energieffektivisering, ble til ved at ulike saksfelt ble knyttet sammen i en pakke. Forfatterne viser hvordan en slik tilnærming kan være gunstig nettopp for å føre sammen aktører med ulike interesser. Land som kommer relativt sett dårligere ut, kan f.eks. kompenseres ved at nye økonomiske støtteordninger opprettes på områder som er viktige for dem.

En styrke ved boken er at forfatterne følger hele politikk-syklusen, fra unnfangelse via vedtak til iverksettelse. Egne case-studier er viet hvordan 2020-vedtaket ble fulgt opp i Tyskland, Nederland, Polen og Norge, med ulikt konfliktnivå og grad av suksess.

Føringer og læring

Et interessant poeng i analysene er hvordan politiske valg og erfaringer underveis legger føringer for senere beslutninger. Dette kan observeres ved utformingen av politikken frem mot 2030. Problemer med gjennomføring av tiltak for å nå 2020-målene har påvirket appetitten på nye og strengere virkemidler. Blant annet gjelder dette karbonfangst og -lagring, der utviklingen har vært skuffende. Flere land har også slitt med 2020-målene for fornybar energi, og for 2030 vil fornybar-målet ikke være bindende for medlemslandene.

EU har holdt fast ved det langsiktige målet om et lavutslippssamfunn i 2050. Det må medføre en svært omfattende omstilling av økonomien. Her er forfatternes konklusjon nøktern: Når det gjelder de fire landene som er særskilt studert, har ikke EUs klima- og energipakke fått dem i rute til å bli lavkarbonsamfunn i 2050. I et langsiktig perspektiv er det eneste klare eksemplet på radikal omstilling Tysklands raske utbygging av fornybar energi.

Analyseverktøy og oppslagsverk

«Linking EU Climate and Energy Policies» er en statsvitenskapelig studie som drøfter EUs politikk opp mot ulike forklaringsmodeller. Likevel vil den altså være nyttig også for mange utover forfatternes fagmiljø. Leseren gis gode verktøy til å forstå politikkutformingen – verktøy som også kan brukes på andre politikkområder i EU enn energi og klima.

En ytterligere (og for undertegnede kjærkommen) bonus er at boken fungerer utmerket som oppslagsverk om EUs klima- og energipolitikk: Når kom de ulike initiativene, hvem var de drivende kreftene, hva ble gitt og tatt i forhandlingene på ulike tidspunkter? Heldigvis er boken også forsynt med en liste over EU-systemets jungel av akronymer – uten denne ville selv en EU-nerd fort gå seg vill.