EUs klimakrav og EØS-blinde Norge
Norge har vært juridisk bundet av EUs målsetninger for kvotepliktig sektor siden 2005. Norske utslippsmål på sektorene industri og energi, og nå også luftfart, er dermed allerede dekket av EUs kvotehandelsdirektiv. EUs mål for 2030 er å redusere utslippene med 43 prosent i forhold til nivået i 2005. Her hevdes det fra mange hold at Norge kan lene seg tilbake og kjøpe seg fri gjennom oppkjøp av kvoter og investeringer i andre EU-land. Men ser man på inneværende periodes muligheter til å kjøpe seg fri, har Kommisjonen satt klare begrensninger. Hvert land må sende inn scenarier for utslippsreduksjoner med beskrivelse av hver enkelt CO₂-kilde, distribusjon av utslippstillatelser og i hvilken grad landet ønsker å benytte seg av Kyoto-avtalens fleksible mekanismer. Flere land, som Sverige, Storbritannia og Nederland fikk sine utslippsplaner i retur fra Kommisjonen med påtrykk om å foreta større antall reduksjoner i sine egne land. EFTAS overvåkingsorgan, ESA, kom også med kommentarer på Norges plan. Kriteriene er tilgjengelige på Kommisjonens hjemmeside.
Lærdom fra inneværende periode
Tross EU-landenes begrensede muligheter til å kjøpe Kyoto-kvoter i inneværende periode, ble markedet for utslippskvoter overfylt, noe som også skyldes den generelle økonomiske nedgangen. Dermed falt kvoteprisen og fjernet initiativet for å investere i klimateknologi. Det ble billigere å slippe ut enn å kutte CO₂. For å rette opp ubalansen mellom tilbud og etterspørsel av kvoter, forhandler EU-landene nå om hvordan man kan manipulere markedet for å øke prisen, den såkalte Market Stability Reform. I perioden 2020–2030 ønsker man for all del å unngå denne situasjonen – noe som er bakgrunnen for at EU-landene i oktober 2014 ble enige om at alle utslippskutt skal tas hjemme – innenfor alle EU-landene.
Her er det viktig å presisere at private bedrifter fortsatt kan benytte seg av å kjøpe kvoter i FN-regi. Frem mot 2018 skal både intensiteten og metoden for fleksibilitet vil bli gjenstand for harde forhandlinger mellom Kommisjonen og medlemslandene. Men å tro at Kommisjonen og ESA vil gi landene fri mulighet til å kjøpe seg ut av nasjonale utslippskutt er totalt misvisende. Norges muligheter til å kjøpe seg fri avhenger derimot av EU-landenes forhandlinger, dog uten oss tilstede.
Krav til nasjonale utslippsmål for ikke-kvotepliktig sektor
Kritikken mot regjeringen går også ut på at Norge ikke vil bli pålagt å sette nasjonale utslippsmål på områder utenfor kvotepliktig sektor. Denne antagelsen er også feil. I perioden 2012–2020 skal EU-landene samarbeide om å redusere ti prosent av klimagassutslippet i sektorene bygg, transport, landbruk og avfall. Det vil si at rike land som Sverige og Danmark er blitt pålagt å kutte utslippene med 17 og 20 prosent, mens fattige land som Hellas og Polen kan øke med 11 og 14 prosent. For perioden 2020–2030 vedtok EUs toppledere i oktober i fjor at denne byrdefordelingen skal økes til 30 prosent i forhold til utslippsnivået i 2005. Det betyr at rike land skal kutte med opp til 40 prosent og fattige ned til null.
