I
mai tok åtte EU-land
(Belgia, Danmark, Frankrike, Luxembourg, Nederland, Portugal, Spania
og Sverige) til orde for et utslippsfritt EU innen 2050. Den norske
regjeringen deltok ikke i oppropet, på tross av at Norge deltar i
gruppen av progressive klimaland i EU i Green Growth Group.
Finsk sisu
Den 1. juli tar Finland over EUs lederskap for de neste seks måneder. Den nye finske regjeringens ambisjoner om et klimanøytralt Finland innen 2035 har vakt oppsikt. Ikke bare fordi den, i motsetning til Norge, ekskluderer bruk av 'offsets', det vil si oppkjøp av FNs grønne klimakvoter, men fordi sterk grønn tilstedeværelse i den finske regjeringen vil endre forhandlingsklimaet i EU. Finlands nye utenriksminister Pekka Haavisto, leder av De grønne, var miljøminister allerede i 1995, og har god erfaring i EU-forhandlinger.
Det nye Europaparlamentet
Hva
så med resultatet fra valget på Europaparlamentet? Hvilken
innvirkning vil det kunne ha på EUs klimaplaner?
Noe
av det siste det utgående EU-parlamentet gjorde var å vedta en
resolusjon
om EUs klimamål for 2030 og 2050. Av de fremmøtte representantene
stemte 369 europaparlamentarikere for å øke EUs ambisjoner for å
kutte klimagassutslipp innen 2030 til 55 prosent og ned til null
utslipp i 2050. 116 representanter stemte imot og 40 avstod,
deriblant de konservative gruppene EPP og ECR. Tallene viser at flere
fra EPPs gruppe stemte sammen med Sosialdemokratene, De Liberale og
De Grønne.
Europaparlamentet
ba Kommisjonen om å legge frem konkrete lovforslag om
å nå 2050-målsetningen i neste parlamentsperiode.
I
valget den 26. mai tapte de etablerte partiene, sosialdemokratene
(S&D) og sentrums-konservative EPP, stemmer til både
høyrepopulister, liberale og grønne.
Høyrepopulistene er klare motstandere av EUs klimaambisjoner. Hittil har de ikke klart å samles om en politisk plattform og derfor ikke kunnet danne en gruppe med politisk tyngde i parlamentet. De Grønne med sin største oppslutning noen gang med 78 representanter, og De Liberale med 108 representanter, er sterke tilhengere av ambisiøs klimapolitikk (tallene over antall representanter er foreløpige og kan bli justert). Sosialistenes kandidat til å lede Europakommisjonen, Frans Timmermans, har satt klima øverst på partiets program.
Med
et svekket EPP, fragmenterte høyrepopulister og betydelig styrkede
grønne og liberale grupper, skal det mye til at Europaparlamentet
ikke vil styrke sitt klimaengasjement.
Hva betyr det for Norge?
EUs
nye klimamål for 2050 vil bli vedtatt i to omganger. Først skal
EU-landenes ledere beslutte det overordnede målet innen utgangen av
2019. Deretter skal den nye Europakommisjonen sette i gang et
omfattende arbeid for å meisle ut nye direktiver som skal gjelde fra
2027 og frem mot 2050. Gjennom EØS-avtalen vil de nye direktivene
gjelde for Norge. Å kutte alle norske utslipp innen 2050 vil være
svært krevende for norsk økonomi. Særlig når vi vet at EU forbyr
kjøp av FNs klimakvoter etter 2021. Ny norsk fornybar kraft vil
derimot bli sterkt etterspurt når EU skal erstatte alt fossilt
brensel frem mot 2050.
For
vår petroleumsavhengige økonomi og industri er det viktig å
forholde seg til EUs fremtidige etterspørsel etter norsk gass. Det
eneste som kan «redde» norsk gass'
andel av EUs energiportefølje frem mot 2050,
er produksjon av 'blå
hydrogen'
som kan avkarbonisere den energiintensive sektoren hvor fornybar
energi ikke strekker til. Hydrogen til transportsektoren vil også
bli viktig. Skal EU satse på blå hydrogen basert på norsk
naturgass, må vi sørge for at karbonfangst og -lagring
blir kommersielt tilgjengelig. I to av Kommisjonens scenarier står
det at nullutslippsmålet
kun kan oppnås ved bruk av karbonfangst og -lagring
i kombinasjon med brenning av bærekraftig biomasse. I Brussel ser vi
at Equinor og Sintef er aktive pådrivere for å fremme EUs satsing
på blå hydrogen. Men fra regjeringshold ser det ut til å være
muse stille. Hittil.
I
utenriksminister
Ine Eriksen Søreides melding til Stortinget
i 2018 om regjeringens
strategi for samarbeid med EU i perioden 2018 til 2012, står det
svart på hvitt at «Norge er og, og skal fortsatt være, en
meningsberettiget deltaker og bidragsyter i det europeiske
samarbeidet».
Regjeringens
fravær i dagens klimapolitiske debatt i EU skyldes nok ikke bare at
Norge er utestengt fra EUs politiske diskusjoner. Regjeringen
befinner seg utvilsomt i spagaten når det kommer til EUs nye
klimapolitiske ambisjoner: Det vil se dårlig ut om Norge gikk ut og
støttet Tyskland og Visegrad-landene
om å ta en klimapolitisk pause. Regjeringen vil heller ikke støtte
våre åtte nærmeste nabolands ønske om en politikk som drastisk
reduserer
import av fossil energi. For skulle EUs plan lykkes i å redusere
import av norsk gass med 70 prosent innen 2050, vil de økonomiske
konsekvensene av fallet i oljeprisen i 2014 fremstå som en svak
økonomisk bris.
