Denne fleksibilitetsmekanismen er hittil lite tatt i bruk mellom EU-landene, så dette er nybrottsarbeid. Det er ingen grense for handel med overskudd av utslippsenheter. Det er kun etter at vi har satt et konkret mål og vist at ikke klarer å nå dem, at vi kan informere ESA og Kommisjonen at vi vil «kjøpe oss fri» med kvoter fra andre land. Det fordrer også at andre land overoppfyller sine mål.

Håndhevelse og mulige sanksjoner

Regjeringen ønsket i utgangspunktet ikke å ta EU-regelverket om innsatsfordeling inn i EØS-avtalen, nettopp fordi den fryktet konsekvensene av å gi myndighet til ESA og EFTA-domstolen. I stedet ønsket den en folkerettslig avtale. Etter mange års forhandlinger gikk regjeringen med på å ta regelverket om innsatsfordelingen inn i EØS-avtalen. Forordningen ble ikke innlemmet i avtalens anneks for miljø-rettsakter, men i protokoll 31, som dekker områder utenfor avtalens hovedområde.

Regjeringen hevder dette er fordi den ikke ønsker at forordningen skal skape en juridisk presedens som kan tvinge oss til å ta over fremtidige rettsakter for å kutte klimagassutslipp. Her har nok regjeringen Kommisjonens varslede Green Deal i tankene, som vil inneholde et eget forslag om netto nullutslipp av klimagasser i EU innen 2050. At regjeringen ønsker å reservere seg for dette initiativet er oppsiktsvekkende og plasserer Norge i selskap med Visegrad-landene, som allerede har motsatt seg 2050-målet.

Så hva går "sanksjonene" ut på?

Ligger ikke Norge an til å oppfylle kravene, kan ESA kreve nye tiltaksplaner. Overskrider utslippene våre antall kvoter ved første oppgjør i 2027, kan ESA ilegge årlig straff på 8 prosent ytterligere utslippskutt.

En vesentlig forskjell på å være medlem av EU og EØS, er forholdet til domstolene. EU-domstolen, ECJ, har direkte juridisk virkning i alle EU-landene. EFTA-domstolen, derimot, er kun rådgivende fordi EØS er en folkerettslig avtale. I EØS er det ingen krav om at domstoler må innhente uttalelser fra EFTA-domstolen før de skal fatte viktige beslutninger på områder EØS dekker. På EU-siden må alle landene melde inn domsavgjørelser og er så forpliktet til å etterfølge uttalelsene fra ECJ.

Trygdeskandalen er et brutalt eksempel på konsekvensene av at norske domstoler ikke trenger å forholde seg til EFTA-domstolen, og man kan bare håpe at granskingskommisjonen tar tak i dette – selv om jeg frykter det motsatte, fordi det går inn på spørsmålet om nasjonal suverenitet.

I praksis betyr dette også at Norge ikke er forpliktet til å etterleve EFTA-domstolens domsavgjørelser, på tross av det såkalte "lojalitetsprinsippet". EFTA-domstolen har med andre ord ingen formell makt eller myndighet. Domstolen kan ikke ilegge noen form for sanksjoner som for eksempel bøter, slik ECJ gjør. Unntaket er statsstøtte- og konkurransesaker.

I noen saker, hvert fall tre som jeg kan se, har Norge blitt dømt for andre gang i samme sak, nettopp fordi vi ikke etterlevde EFTA-dommene. Det gjaldt energimerking av bygg, hvitvasking av penger og utbetaling av pensjon til enker av statlige ansatte. I 2015 ble Norge dømt i EFTA-domstolen for manglende strategi for å redusere luftforurensning i byene, etter klage fra Astma- og allergiforbundet. Dommen ble nærmest forbigått i stillhet fordi den ikke hadde noen konsekvenser, verken juridisk eller økonomisk. Det kan også vise seg å bli utfallet, dessverre, om vi ikke når våre klimaforpliktelser i innsatsfordelingen.