Nå har Grande og Frps leder Siv Jensen vært på studietur til British Columbia i Canada for å se på hvordan de har utformet sitt avgiftssystem. Det er vel og bra, men vi bør kanskje spare på jubelen til avgifter faktisk endres og utslipp faktisk kuttes.

Det har ikke manglet på gjennomslag for Venstre når det kommer til kommisjoner, studieturer og arbeidsgrupper. De har litt av en liste: I august 2014 fikk de gjennomslag for å opprette grønn skattekommisjon. I desember 2015 fikk de gjennomslag for å opprette en arbeidsgruppe med regjeringen om et grønt skatteskift. I august 2016 fikk de gjennomslag for en studietur med finansministeren til Canada. Det de mangler gjennomslag for, er det eneste som faktisk teller: Å få ned de norske utslippene.

Studieturen har blitt bejublet av Miljøpartiet de Grønne som et gjennomslag for såkalt karbonavgift til fordeling (Kaf). Det er den ikke. Kaf er et forslag fra den amerikanske klimaforskeren James Hansen som kort sagt går ut på at det innføres en avgift på fossil energi, som så blir delt uavkortet ut igjen med et likt beløp til alle innbyggere i landet. Det er ikke dette som skjer i British Columbia. Den kanadiske delstaten gjennomfører et helt ordinært skatteskift, der de innfører klimaavgifter mens de kutter i andre skatter og avgifter.

Det er verdt å merke seg at avgiftsnivået på CO₂ i British Columbia startet svært lavt, og etter ti år med opptrapping er det fremdeles lavere enn CO₂-avgiften vi allerede har innført i Norge.

SV er for en utredning av hvordan Kaf kunne fungert i Norge. Men det er samtidig viktig å se mulighetene som ligger i dagens skatte- og avgiftssystem, og lære av det vi allerede vet virker. Jeg skal gi tre eksempler.

1. Den norske avgiften på fyringsolje har gjort at det fossile fyringsoljeforbruket har gått ned. Ikke nok, men trenden er tydelig.

2. Den høye norske engangsavgiften på nye biler har blitt brukt aktivt for å fase inn ny teknologi: el-biler. Denne avgiften er trolig også det mest effektive virkemiddelet for å sørge for at el-bilen blir et naturlig alternativ for alle bilister.

3. Bomringen rundt Oslo bidrar til å minske bilbruken inn til byen. I tillegg bidrar den til å finansiere det miljøvennlige alternativet: kollektivtrafikken. Forskning viser at slik skattlegging har god fordelingseffekt når den kombineres med finansiering av kollektivtrafikken.

SV har i våre alternative statsbudsjetter foreslått et grønt og rettferdig skatteskift. Det er et mål for vår økonomiske politikk at klimagassutslippene skal gå mot null og at den skal drive fram innovasjon og fornyelse. I vårt alternative statsbudsjett for 2016 foreslår vi blant annet disse avgiftsendringene:

1. Vridning av engangsavgiften på bil slik at nullutslippsbiler vinner over fossilbiler.

2. Øke drivstoffavgiftene for å fase inn fornybare drivstoff.

3. Øke CO₂-avgiften med 50 prosent, blant annet for å fase ut fossil fyringsolje.

4. Øke CO₂-avgiften til oljeindustrien, som er Norges største forurenser.

Samtidig foreslo SV å senke skattene for lave og middels inntekter, slik at folk sitter igjen med mer penger selv om en inkluderer avgiftene. Det er fullt mulig både å øremerke deler av inntektene fra miljøavgifter til miljøformål og redusere skatten på andre områder.

Et grønt skatteskift må være del av en politikk tuftet på både miljø og rettferdighet. Vi må redusere både klimagassutslippene og de økonomiske forskjellene. SV stoler ikke på at Frp-leder Siv Jensen og Venstre-leder Trine Skei Grandes grønne skatteskift vil innføres som en del av en politikk for en mer rettferdig fordeling. Erfaringene med de samme partiene fra budsjettforlikene viser at det er skattelette til landets rikeste som prioriteres, mens vanlige folk blir avspist med småpenger.

Skatter- og avgifter kan og bør brukes for å kutte forurensing. Jeg er likevel skeptisk til at noe så komplekst som klimaproblemet kan løses ved å bruke utelukkende økonomiske virkemidler, eller bare gjennom én type klimaavgift. Klimaproblemet må også løses gjennom å bruke alt fra innkjøps- og forbrukerpolitikk, byggeforskrifter til konsesjonspolitikk og forskningspolitikk.

Det jeg er helt sikker på, er at vi ikke kommer til å få løst klimakrisen uten å kreve mer av regjeringen enn studieturer, arbeidsgrupper og kommisjoner.

(Denne kronikken står på trykk i dagens Klassekampen (10.august 2016))