Norsk klimastiftelse har nå sendt sin høringsuttalelsetil Finansdepartementet for å spille inn ideer til det videre arbeidet med klimarisiko. Vi håper at våre ideer vil stimulere den videre debatten og inspirere finansminister Siv Jensen og andre politikere til handling.

Gjennom utgivelse av rapporter og artikler, gjennomføring av frokostmøter og seminarer, har Klimastiftelsen – alene og sammen med samarbeidspartnere – over flere år bidratt til å sette klimarisiko på dagsordenen i Norge. Vi driver også nettstedet klimarisiko.org, for å bidra til kunnskapsdeling og debatt om ulike former for klimarisiko.

Målet
for vårt arbeid har vært det samme som for Klimarisikoutvalget: Med mer og
bedre informasjon kan man hjelpe frem bedre beslutninger og bedre
beslutningsprosesser. Dette er også ledetråden for våre innspill i høringsuttalelsen.

Klimastiftelsen
foreslår fem tiltak som vi mener vil gi grunnlag for bedre beslutninger.

Forslag 1: Etablere «Norsk senter for klimarisiko» – som skal utvikle scenarioer for stresstesting

For å oppnå bedre
beslutningsgrunnlag, foreslår klimarisikoutvalget at «staten bør etablere, vedlikeholde og offentliggjøre et sett scenarioer for oljepriser, gasspriser og CO₂-priser, herunder et scenario som reflekterer ambisjonene i Parisavtalen. Et slikt tiltak kan være et positivt bidrag til arbeidet med stresstesting for virksomheter som er eksponert overfor disse prisene, og kan legge grunnlag for en konsistent stresstesting av klimarisiko på tvers av offentlig sektor. Offentliggjøring av scenarioene kan understøtte privat sektors risikohåndtering og tillit til offentlig risikohåndtering.»

Norsk klimastiftelse
støtter forslaget om å etablere et slikt sett scenarioer og foreslår at det i
statlig regi opprettes et «Norsk senter for klimarisiko» – et uavhengig analysemiljø,
utenfor departementene, som har som oppgave å «etablere, vedlikeholde og
offentliggjøre» slike pris-scenarioer og levere oppdaterte og relevante
analyser om energimarkedene.

Enheten bør plasseres administrativt slik at den har minst mulig slagside, altså være uavhengig av særinteresser. Det betyr at den bør opprettes utenfor den sentrale statsadministrasjonen/departementene. Den kan for eksempel legges under Statistisk sentralbyrå eller settes opp som en egen virksomhet. I tillegg til energi- og økonomifaglig kompetanse, trengs selvsagt også bred klimafaglig forståelse.

Oppgaven til «Norsk
senter for klimarisiko» bør være todelt:

Årlig «Norsk Energy Outlook»

Det produseres
jevnlig en rekke energi-scenarioer/analyser fra aktører som IEA, IRENA,
Equinor, Shell, BP, DNV GL, Statkraft og flere andre. Mange av disse
scenarioene skrives med utgangspunkt i å fremme utgiverens (sær)interesser.

En årlig «Norsk
Energy Outlook» skal gi svar på hvordan energimarkedene kan tenkes å utvikle
seg fremover – ikke minst om klimapolitikken lykkes. Den behøver ikke å inneholde
egne selvstendige scenarioer som dekker hele bildet, men kan sammenfatte og
sammenlikne de ulike utgivelsene som finnes og synliggjøre hvilke
forutsetninger som ligger til grunn i de ulike scenarioene. Enheten skal vurdere
de store utviklingstrekkene globalt og i Europa med norske briller. Et aktuelt
eksempel kunne vært: hva er mulig utfallsrom for norsk gasseksport når Tyskland
skal fase ut kullkraften – på kort og mellomlang sikt? Hvilke drivere trekker i
retning av mer gass og hvilke drivere trekker i motsatt retning?

Tanken er at
informasjonen her gjøres lett tilgjengelig for både beslutningstakere og den
brede opinion, for å sikre en best mulig informert samtale og gode beslutninger.

«Norsk Energy
Outlook» må brukes av politiske myndigheter og gis status som det offisielle
norske referansedokumentet i forståelsen av utviklingen av energimarkedene.

Scenarioer for olje-, gass- og CO₂-priser

Settet
scenarioer for CO₂-priser, oljepriser og gasspriser som utvikles, må reflektere
ulike klimascenarioer. Det er avgjørende viktig at det foreligger scenarioer
som legger til grunn at klimapolitikken lykkes, altså med prisbaner for CO₂,
olje og gass som samsvarer med Paris-målene om å begrense oppvarmingen ned mot
halvannen grad.

Som
utvalgsleder Martin Skancke understreket da han la frem utvalgets anbefalinger:
– Å få mer føling med hvordan
klimarisiko kan påvirke oljepris og petroleumsformue kan øke tilliten til at vi
ikke har basert finanspolitikken og budsjettpolitikken på en forutsetning om at
vi mislykkes i klimapolitikken.

Det
er også viktig at scenarioene har en lang tidshorisont.

Forslag 2: Det offentlige må ta i bruk scenarioene

Skal
det ha noen hensikt å utvikle scenarioer for CO₂priser og olje- og gasspriser,
så må de brukes av politiske myndigheter som de «offisielle tallene» man legger
til grunn. Det betyr at disse prisene må brukes i utarbeidelsen av budsjetter
og stortingsmeldinger, i samfunnsøkonomiske analyser og i andre
beslutningsgrunnlag og utredninger.

Klimarisiko
må inn som faktor i alle offentlige beslutningsprosesser. For å dempe
klimarisikoen bør alle store beslutninger stresstestes mot høye CO₂-priser (og
lave olje/gasspriser der det er relevant.) Beslutninger må tåle CO₂-priser som
er nødvendige for å nå 1,5-målet.

Tallene
som skal brukes i beslutningsgrunnlag må være i samsvar med en utvikling der
klimapolitikken lykkes.

Dette betyr for
eksempel at en ytterligere rullebane på Gardermoen må tåle en CO₂-pris som
samsvarer med klimamålene. Likeledes må for eksempel et nytt gassfelt kunne
vise lønnsomhet med CO₂-prisene som fremkommer i den mest «aggressive»
tallrekken.

Et slikt sett
scenarioer vil både gi verdifull informasjon om Norges samlede
klimarisiko-eksponering og gi godt grunnlag for beslutninger i enkeltsaker.
Også for private vil det være en fordel at det foreligger lett tilgjengelig
informasjon, en slags «norsk standard» for stresstesting.

Forslag 3: Årlig klimarisiko-redegjørelse fra statsministeren med debatt i Stortinget

Klimarisiko
angår nær sagt alle samfunnsområder og berøres i stor grad av forhold utenfor
Norges grenser. Samtidig er det svært viktig at forståelse av klimarisiko
utbres mest mulig i samfunnet.

Klimarisikoutvalget
trekker inn en sikkerhetspolitisk dimensjon, i tillegg til den økonomiske:

I et scenario med noe større klimaendringer, øker risikoen for politisk ustabilitet, humanitære katastrofer og voldelig konflikt, særlig i og mellom sårbare stater. I tillegg til at krig og konflikt kan hemme veksten i verdensøkonomien, kan økte migrasjonsstrømmer, ustabile matvarepriser, forsyningsavbrudd og endrede produksjons- og handelsmønstre bli viktig i et stadig tettere sammenvevd verdenssamfunn. Regionale kriser kan få større ringvirkninger og hendelser langt unna kan ramme hardere, raskere og på nye måter.

For
å sikre den nødvendige politiske oppmerksomheten, parallelt med at kunnskap
utvikles over tid, mener Klimastiftelsen det ville vært fornuftig med en årlig
redegjørelse, med påfølgende debatt, om klimarisiko i Stortinget. Nettopp på
grunn av feltets sektorovergripende karakter, og behovet for tydelig lederskap,
mener Klimastiftelsen at det er statsministeren som bør holde en slik årlig redegjørelse.
En slik oppmerksomhet vil styrke bevisstheten om hvor viktig klimarisiko er – både
i politikken og forvaltningen, i næringslivet, og i samfunnet for øvrig.

Sikkerhets-,
utenriks- og handelspolitikken vil få stadig sterkere koblinger til klimarisiko.
Dette må belyses, sammen med utviklingen i den globale klimapolitikken og
utviklingen i energimarkedene.

Den
årlige redegjørelsen må inneholde en vurdering av klimaendringenes innflytelse
på den globale matvaresikkerheten. Norsk landbruks- og matpolitikk må over tid
utvikles slik at den tar hensyn til dette.

Samtidig
må det gjøres rede for arbeid som pågår i Norge for å gjøre vårt samfunn mest
mulig robust – både i møte med klimaendringer og overgangsrisiko.

Forslag 4: En ny oljeutredning

Det
falt utenfor Klimarisikoutvalgets mandat å gå nærmere inn på utformingen av den
norske petroleumspolitikken, herunder oljeskatteregimet. Fordi oljesektoren er
så spesiell, både i norsk økonomi og som kilde til store klimagassutslipp, er
det nødvendig at norsk oljepolitikk løpende vurderes i lys av Paris-avtalens
mål. For å sikre et bredest mulig kunnskapsgrunnlag, kan det være hensiktsmessig
å lage en egen utredning om oljesektorens vei videre: I lys av klima, hva er
fornuftig håndtering av klimarisiko i oljesektoren spesielt?

Det
er viktig at samfunnet erkjenner at oljesektoren er en solnedgangsindustri og
at norsk økonomi står overfor en betydelig omstillingsrisiko. En egen utredning
kan bidra til dette. Norsk styringstradisjon med brede prosesser bidrar til
legitimering og lavt konfliktnivå. Dette er viktig også når oljealderen skal
avrundes.

En
utredning bør favne alle relevante politikkområder, som for eksempel skatt, utslipp,
arealtildeling og statlig eierskapsutøvelse.  

Forslag 5:Et forskningssenter om ansvarsrisiko

Det lå ikke i mandatet fra
regjeringen at Skancke-utvalget skulle behandle ansvarsrisiko, altså
risiko for å bli holdt økonomisk ansvarlig for fysisk skade eller tap som følge
av mangelfull omstilling. Men utvalget velger likevel å gå inn på temaet:

«En fremoverskuende og oppdatert kunnskap om klimarisiko og plassering av tap som følge av dette er viktig for å prioritere forebyggende tiltak hos offentlige og private aktører. Dette vil samtidig kunne redusere den rettslige risikoen hos de ulike rettssubjekter fordi de bedre kan tilpasse seg ved en adferd som er forsvarlig i forhold til et endret risikobilde. Ved å være oppmerksom på og utbre kjennskap om klimaendringer, effekter og juridisk risiko gjennom styring, regulering og budsjetter kan staten legge til rette for en bedre risikoforståelse og risikohåndtering.»

Som
en stor olje- og gasseksportør – og innehaver av et stort oljefond – sier det seg
selv at Norge kan bli utsatt for søksmål fra land, personer eller virksomheter
som oppfatter seg som skadelidende på grunn av klimaendringer. Dette er en
trussel som Norge og norske myndigheter vil måtte leve med i tiårene vi har
foran oss.

Den
norske staten vil være tjent med at dette feltet belyses gjennom forskning og
utredninger, men kan vanskelig utføre slikt arbeid selv – all den stund staten
fort kan havne som den saksøkte part. Vi mener derfor det kan være
hensiktsmessig å opprette et forskningssenter, for eksempel underlagt
Universitetet i Bergen eller Universitetet i Oslo, som skal drive forskning om
ansvarsrisiko i forbindelse med klimaendringer. Kunnskapsbehovet på dette
feltet er stort.

Frembringelse
av mer kunnskap om dette vil kunne virke preventivt med tanke på å hindre
uønsket atferd, og samtidig stimulere til tiltak som reduserer risikoen for at
eventuelle saksøkere skulle vinne frem med sine krav.

Veien videre

Det
beste tiltaket for å dempe klimarisiko er å føre en aktiv og ambisiøs klimapolitikk,
både på det globale, nasjonale og lokale plan. Men selv om klimapolitikken
skulle bli skjerpet kraftig og overgangen til nullutslipp skjer raskt, så vil
vi ikke slippe unna klimaendringer. De er her allerede.

Samtidig
vet vi at endringene overgangen representerer vil gi både vinnere og tapere.
Både fysisk klimarisiko, overgangsrisiko og ansvarsrisiko vil ha mange negative
utslag. De kan dempes og møtes hvis vi utvikler relevant kunnskap.

Rapporten fra Klimarisikoutvalget er et meget bra utgangspunkt for det videre arbeidet med klimarisiko i Norge. Nå er det opp til politikerne å følge opp på en god måte.