Kommentar til statssekretær Kjetil Lunds artikkel publisert her.

Du har rett, Kjetil Lund, det var ikke pent av meg å antyde at Perspektivmeldingen kunne etterlate inntrykk av at «økonomene i Finansdepartementet innerst inne ikke har det minste imot at de mot at de resultatløse forhandlingene om en global klimaavtale skurer videre helt til Norge har hentet sin siste olje». Ditt innlegg har klargjort at mistanken var uberettiget, og det er jeg glad for.

Som jeg nevner i min kommentar, er Perspektivmeldingen mønstergyldig klar i sin beskrivelse av alvoret i klimatrusselen. Den er også overbevisende i sin argumentasjon for at svaret må være en global pris på CO₂, noe det er vanskelig å være uenig i.

Når jeg til tross for dette valgte å skrive en kritisk kommentar til Perspektivmeldingen, så er årsaken denne: Med sin tidshorisont på 50 år, kunne Perspektivmeldingen vært en enestående sjanse til å skape en offentlig samtale om Norges ansvar og bidrag til å nå 2-gradersmålet. Det er skuffende at regjeringen har latt denne sjansen gått fra seg. Inntrykket som formidles er at Norge har gjort sin del av jobben, og at det er lite vi kan gjøre annet enn å fortsette arbeidet for å få satt en internasjonal pris på CO₂.

Så til sitatene fra Perspektivmeldingen der statssekretær Lund mener jeg tar feil:

"Skal verden lykkes med å nå to-gradersmålet, må store deler av verdens utslipp prises. Ambisiøse klimamål vil ikke kunne nås uten en høy pris som omfatter store deler av verdens utslipp av klimagasser".

Det er ikke slik at jeg «raljerer» over dette utsagnet, men jeg peker på at det er urealistisk å tro vi får en høy global pris på utslipp i tide. Det vi derfor burde snakke om, er hvilke politiske vedtak og reguleringer som er nødvendige i påvente av den riktige CO₂-prisen. Perspektivmeldingen er påfallende tynn på dette punkt, bortsett fra et par henvisninger til Klimameldingen og behovet for omstilling til en lavutslippsøkonomi.

"Nedgangen (i karbonintensiteten) må ses i sammenheng med at mesteparten av verdiskapingen kan føres tilbake til forbedringer i våre evner til å utnytte knappe ressurser, herunder fossile brensler, bl.a. gjennom tekniske og organisatoriske nyvinninger og bedre kapitalutstyr."

Lund reagerer på at jeg kaller dette «selvskryt». Han har rett i at vi slipper ut færre klimagasser for hvert prosentpoengs vekst i BNP enn vi gjorde tidligere, og at en del av dette skyldes at økonomien er blitt mer energieffektiv. Men det jeg reagerer på, er at Perspektivmeldingen fullstendig utelater den andre hovedgrunnen til nedgangen i den registrerte karbonintensitet: Gjennom avskaffelsen av vareproduksjon i Norge og den økte utenlandsturismen har Ola Nordmann på sett og vis «eksportert» karbonutslippene forbundet med eget forbruk til andre land. Hvis vi tar disse indirekte karbonutslippene med i regnestykket, er jeg ikke overbevist om at den norske økonomien er så blitt så mye mer karboneffektiv enn den var tidligere.