Finansminister Siv Jensen har rett i at Statens pensjonsfond utland (oljefondet) ikke kan løse de globale samfunnsproblemene (Dagens Næringsliv 28. november). Spørsmålet er hva som kan skje med avkastningen på oljefondets langsiktige investeringer når f.eks. klimautfordringene melder seg for alvor. Å redusere fondets eierskap i de mest forurensende energiselskapene, og samtidig plassere noe av sparekapitalen i grønn infrastruktur, kan fort vise seg å være både god butikk og god politikk.

Finansministeren viser til strategirådets anbefalinger om ansvarlige investeringer, og varsler en stortingsmelding om saken. Men hun kommenterer ikke hvordan Finansdepartementet vil følge opp Solberg-regjeringens regjeringens politiske plattform. I denne heter det at regjeringen vil vurdere å gjøre infrastruktur som fornybar energi til et nytt mandatområde for fondet, samt at den vil etablere et program for bærekraftige investeringer i fattige land.

Avkastningen på oljefondet svinger i hovedsak i takt med verdens verdipapirmarkeder. Ifølge strategirådets rapport er det intet som tilsier at et fond med bærekraftig investeringsprofil så langt har gitt lavere avkastning enn de som følger indeksen. Avkastningen på infrastruktur som sol-, vind- og vannkraftverk derimot, er for det meste sikret gjennom en fast inntektsstrøm i 20 år, samtidig som den operasjonelle risikoen er lav sammenlignet med f.eks. gass- og kullkraftverk. Det er grunnen til at stadig flere store pensjonsfond har begynt å investere direkte i infrastruktur for fornybar energi. Det ville være synd om Statens pensjonsfond utland blir blant de siste til å ta del i denne utviklingen.