Den lille piken med svovelstikkene frøs i hjel på gaten mens hun i sine feberfantasier følte varmen fra kakkelovnen i rikfolkets hus og nøt duftene fra deres bugnende festbord. "Hun saae lige ind i Stuen, hvor Bordet stod dækket med skinnende hvid Dug, med fiint Porcellain, og deilig dampede den stegte Gaas, fyldt med Svedsker og Æbler", skriver H. C. Andersen i sin evig aktuelle fortelling.
En gang i tiden, for ikke veldig lenge siden, handlet livet også her i Norge om å skaffe mat på bordet, tak over hodet og varme i ovnen. Slik er det ikke lenger. Den norske gjennomsnittsfamilien forbruker 40 prosent mer enn i år 2000, ifølge professor i samfunnsøkonomi ved NTNU, Odd Skonhoft. Vi er blant dem som forbruker mest i hele verden. I førjulstiden fylles alle medier og alle andre tilgjengelige arenaer med et massivt kjøpepress. Likevel bekymrer det noen, deriblant LO-leder Roar Flåthen, at den norske julehandelen i år er marginalt lavere enn i fjor.
Blant mange ubehagelige sannheter i vår samtid er at vårt høye forbruk bidrar til et stort fotavtrykk på klodens klima. Dette er likevel nesten et ikke-tema i offentlig debatt. Forestillingen blant nordmenn flest synes å være at det er oljebransjen, transportsektoren og kullkraftverkene i Kina som er problemet. Men til syvende og sist er vi, forbrukerne, ansvarlige for klimautslippene. Det er vi som er markedet.
Det store klimatoppmøtet i Durban er nylig avsluttet. De utålmodige beskriver det som en fiasko. De som føler ansvar for å holde motet oppe, som statsminister Jens Stoltenberg, beskriver resultatet som en halv suksess.
Stoltenberg har i hele sitt politiske liv vist stort engasjement i miljø- og klimaspørsmål. Som økonom er han spesielt opptatt av de fornuftsmessige sidene av saken; det vil si hvordan man kan finne løsninger som er mest mulig kostnadseffektive. Denne økonomiske snusfornuften fører til at Stoltenberg er en ivrig tilhenger av kvotehandel fordi det gir mulighet for å ta kuttene der de koster minst.
Få er uenige i at det er et godt prinsipp, og kvotehandel og andre former for internasjonalt samarbeid må være en del av løsningen. Men nettopp dette fokuset på internasjonale løsninger skaper inntrykk av at klimaendringene er noe som angår noen andre, et annet sted.
I boka "Klimaparadokset", hvor statsministeren samtaler med journalist Kjetil B. Alstadheim, snakker han også mye om moral. Han understreker at alle har lik rett til atmosfæren, det gjelder enten man er inder eller nordmann. Når vi i de rike landene har brukt opp atmosfærens karbonlagringskapasitet, må vi også være innstilt på ta ansvar for vår historiske klimagjeld.
