Brussel: NHO arrangerte tirsdag en energipolitisk konferanse i EU-hovedstaden. EUs politikk på klima- og energifeltet ble belyst fra forskjellige kanter og representanter for Statkraft, Statoil, Hydro og Energi Norge fikk presentere sine synspunkter. Fra norsk hold gikk det i vante toner; Statkrafts Steinar Bysveen er opptatt av infrastruktur og kabler, mens Statoils Kjetil Hove vil selge gass.

Designet på den europeiske klima- og energipolitikken er selvsagt av svært stor betydning for Norge. Men for virkelighetsoppfatningen og analysen er det også svært viktig hvilke interesser man lener øret til.

På NHO-konferansen tegnet Hans Ten Berge, generalsekretær i Eurelectric, et virkelighetsbilde som tyder på at den europeiske kraftsektoren er trengt langt inn i et hjørne. Fornybarpolitikken har ødelagt alt som var både fint og flott. Nasjonale støtteordninger og subsidier har til de grader forstyrret markedet, lønnsomheten svekkes i eksisterende kraftverk og det lønner seg ikke å bygge nye kull- og gasskraftverk. Tysklands subsidierte solenergi dreper ikke bare lønnsomheten for tyske kraftprodusenter, de lave prisene smitter også til naboland som Sveits og Nederland og ødelegger lønnsomheten for de fossile kraftprodusentene der.

Beskrivelsen Hans Ten Berge ga av de europeiske energimarkedene er etter mitt skjønn ganske presis. Det som har skjedd de siste årene er dramatisk. Den europeiske kraftsektoren er i dyp krise og kan stå foran store omveltninger. Det lønner seg ikke å investere i ny fossil kapasitet og lønnsomheten i fossil kraftproduksjon er under kraftig press. Sjekk denne analysen fra Citibank, som spår at vi bare har sett begynnelsen.

Med høye karbonpriser, og uten fornybarutbygging, ville de gamle halvmonopolene som E.On og Vattenfall fortsatt tjent gode penger og kontrollert markedet komfortabelt.

Fornybarpolitikken, subsidiene, støtteordningene, får altså skylden for elendigheten når Hans Ten Berge tilbys en talerstol. Hans kollega i Business Europe, generaldirektør Markus J. Beyrer, var om mulig enda tydeligere. Han snakket om «perverterte» feed-in-ordninger man ser i noen land – og ba om at ordninger som «forstyrrer markedet totalt» må fases ut.

Samtidig bekymrer Beyrer seg over høye europeiske energipriser. Vi har altså for tiden et marked der markedsprisene på kraft er så lave at de store kraftselskapene knapt tjener penger og ikke har investeringskapasitet, samtidig som industrien klager over høye priser – selv om den, i hvert fall i Tyskland – er unntatt fra å betale kostnadene fornybarsubsidiene representerer.

Også Statoils talsmenn på NHO-konferansen, Kjetil Hove og Anders Marvik, brukte taletid på å snakke ned fornybarstøtten. Statoil ønsker teknologinøytral og markedsorientert politikk – ikke et regime der politikken «plukker vinnere». Dette er kodespråk for at «gass er best». Samtidig ønsker Statoil «security of demand» etter gass for å sikre sine investeringer. Når Statoil trenger klare politiske signaler, er ikke lenger markedet selskapets bestevenn.

Hva er så poenget med å gjengi disse synspunktene?

Svaret er at de viser hvilket stormløp mot fornybar energi som den fossile kraftsektoren er i gang med. Hvordan EUs politikk mot 2030 formes er svært viktig. Det skjer i et komplekst samspill mellom ulike næringsinteresser, ulike nasjonale interesser – og ikke minst mellom Brussel og medlemslandenes hovedsteder. Også internt i EU-kommisjonen er det naturlig nok store meningsforskjeller. Jos Delbeke, som er generaldirektør i DG Climate Action, altså klimakommissær Connie Hedegaards portefølje, var langt mer offensiv på klimaet og den fornybare energiens vegne enn Philip Lowe som har en tilsvarende jobb i DG Energy, i energikommissær Günther Oettingers stab.

Men skal så vi som tror på fornybar energi og det grønne skiftet være engstelige for at motkreftene, her eksemplifisert ved Eurelectric, Business Europe og Statoil, vinner frem? Etter mitt syn er svaret nei. Grunnen er helt enkelt at den europeiske energiomstillingen allerede har kommet så langt at det har inntrådt irreversible endringer i markedene. Det er åpenbart gjort mange feil i designet av ulike støtteordninger for fornybar energi, men der vi står høsten 2013 er bildet følgende:

For norske aktører og norske myndigheter er det avgjørende at man studerer endringene som pågår, og former politikk og strategi i lys av risikoen de representerer. Det er ikke lett, men man kan ikke lukke øynene og si nei, nei, nei.