Under NVEs energidager tegnet Statkrafts Steinar Bysveen torsdag 18. oktober et bilde av et Europa i sterk endring, mens professor Dag Harald Claes ved Universitetet i Oslo slo fast at Norge mangler en klar strategi i forhold til Europa. Claes uttrykte også at vi er i en energitransisjonsperiode nå, det fossile samfunnet er på hell, alt er i bevegelse.

Etter mitt syn er det all grunn til å ta utgangspunkt i virkelighetsbeskrivelsen Dag Harald Claes gir. Vi står i startfasen av en dramatisk endringsprosess på energifeltet. Jeg mener det er mange paralleller med endringene vi har sett i medie- og telekomsektorene de siste to tiårene. Ny teknologi kommer og truer det gamle regimet. Solenergien er energisektorens internett. De gamle forretningsmodellene eroderer og ramler etter hvert sammen. Endringene er irreversible.

Men hva gjør vi med dette?

Jeg har løftet frem noen ideer som jeg presenterer på NVEs Energidager fredag 19. oktober. Norge trenger en ny kurs. Men for å få til det, må  man først erkjenne at gassmarkedene er i sterk endring. Den norske gassfortellingen er gått ut på dato. Det er riktig at gass er bedre enn kull. Men det er mye større usikkerhet om gassens rolle enn for eksempel Oljemeldingen gir uttrykk for. Både regjeringen, representert ved Ola Borten Moe, og den norske petroleumslobbyen, underkommuniserer denne risikoen.

Å satse ensidig på gass er høyrisiko, i realiteten et veddemål mot klimapolitikken i Europa. Man bør satse mye bredere.

Dette handler om å utforme en politikk som både fremmer norsk verdiskaping på lang sikt, og som bidrar til at den europeiske energiomstillingen lykkes. Det siste er avgjørende for at klimautslippene reduseres i tråd med tograders-målets krav. Norge kan forsterke sin rolle både som utbygger, eksportør og finansiell investor. Norge har et politisk ansvar, men også egeninteresse, som peker forbi rollen som gasseksportør.

Noen elementer i en ny politikk kan bygge på de følgende ideene. Det er nødvendig å tenke stort – fordi endringene som skjer, og vil skje, er så store:

• Oljefondet bør få anledning til å investere i fornybar energi og infrastruktur. Dette har fondet selv gitt utrykk for at det ønsker. Konsulentselskapet Mercer har klart rådet Finansdepartementet om å gå i den retningen. Men Sigbjørn Johnsen sitter stille. At institusjonelle investorer går inn i slike investeringer er en global trend. Hvor lenge skal Finansdepartementet stritte i mot?
• Norske selskaper, i første rekke Statkraft og Statoil, bør settes i stand til å skalere sine investeringer i fornybar energiprouksjon i Europa. Offshore vind peker seg ut. Kanskje bør man fusjonere vindaktivitetene i Statoil og Statkraft og børsnotere selskapet.Statkraft kan samtidig selge aksjene sine i E.On. Det nye selskapet må søke finansielle partnere av Oljefondets type som kan lette den finansielle byrden. Slik kan man bygge mer fortere.
• Norge bør knyttes sterkere både til kontinentet og Storbritannia med kabler. Man bør være pragmatisk til eierskap og lete etter nye forretningsmodeller. Her vil det være muligheter, men man trenger kreativitet – og sterk politisk ledelse.
• Norge er en stor gassnasjon og karbonfangst basert på gasskraft er i det lange løp en sikring av gassverdiene. Norge bør derfor vurdere å gå i kompaniskap med britene om å bygge gasskraft med karbonfangst i Storbritannia, med norske penger. Man kan droppe fullskala Mongstad og frigjøre et tosifret milliardbeløp.
• I tilegg vil Norge selvsagt selge gass så lenge det går. Og Europa vil etterspørre gass lenge, både til bruk i kraftsektoren og til oppvarming. Men markedets utvikling vil være sterkt avhengig av hvordan klimapolitikken og energiomstillingen lykkes. Det er ingen garanti for at gassen vil gi grunnrente.