Gunnar Berge er en bra mann, han er en samfunnsbygger. Han har vært tillitsvalgt hele livet, i politikk, fagbevegelse og næringsliv. Han kunne latt stortingspensjonen finansiere et slaraffenliv på sydlige breddegrader da han forlot politikken i 1996. Men Berge valgte å søke jobben som oljedirektør, en stilling han hadde i ti år. Fra 2007 er han styreleder i statens oljeselskap Petoro.

Gunnar Berge ble valgt inn på Stortinget i 1969, den samme høsten som Ekofisk-feltet ble påvist. På syttitallet deltok han da Stortinget la viktige rammer for oljepolitikken, som ved opprettelsen av Statoil. På åttitallet var han finansminister i en periode da det var nødvendig å sette tæring etter næring i norsk økonomi. 1997 ble han utnevnt til oljedirektør. Utviklingen av norsk oljesektor har fulgt ham gjennom livet. Han har sett hvilke verdier som er skapt, og han har sett hvordan velferden og velstanden er forbedret. Han har på nært hold kunnet bivåne teknologiske gjennombrudd, og han har sikkert, som de fleste av oss, gledet seg over hvordan Oljefondet har vokst seg stadig større.

Den norske petroleumspolitikken er på mange måter en suksesshistorie, rikdommen har kommet hele folket til gode. Norsk petroleumsteknologi er verdensledende. Tilsynelatende er det ingen hindre for at olje og oljeservice skal kunne ekspandere i mange tiår ennå, ikke minst i nord. Nordområdene har store petroleumsressurser og delelinjeavtalen med Russland er kommet på plass. Verdens energibehov vil øke, og klimapolitikk er noe som det petroleumspolitiske establishment – hittil – har klart å holde atskilt fra diskusjonen om utvinning av olje og gass på norsk sokkel.

Med dette bakteppet er det ikke så rart at Gunnar Berge konkluderer som han gjør i en kommentar han skriver om utbyggingen av gassfeltet Aasta Hansteen i Stavanger Aftenblad den 30. april 2013.

Berge konkluderer slik: «Både Snøhvit og Statfjord ble dømt nord og ned da prislappen på prosjektene økte. Men prosjektene ble god butikk. Slik blir også historien om Aasta Hansteen.»

Kritikerne av Aasta Hansteen-prosjektet kan, ifølge Berge, la seg berolige. Han skriver: «Nå er det jo ikke slik at utbygginger testes kun mot en pris. Vi bruker ulike scenarier for på den måten å avdekke robustheten i prosjektet. Det gjøres selvsagt også for Aasta Hansteen. Hadde vi lyttet til de mest bekymrede var det ikke mange prosjekt som ville passere nåløyet.»

Den underliggende fortellingen er altså at oljen har gitt Norge mye bra og slik vil det fortsatt være. Mer enn 40 års empiri, for Gunnar Berges vedkommende egenopplevd, tilsier at dette er et slags objektivt faktum. Det er bare å kjøre på, hjemme som ute.

Den grunnleggende strategien i norsk energipolitikk har i 40 år vært at vi bør ekspandere og vokse i olje og gass, altså innen fossil energi. Den fornybare energien har man betraktet på en annen måte. Man har ikke på samme måte lett etter muligheter for å utvikle den fornybare energiens verdiskapingspotensial. Tenkningen har vært annerledes. Staten har tenkt høsting fra vannkraften, utbyttepolitikken i Statkraft er et godt eksempel. I olje og gass har man derimot tenkt ekspansjon, den ukritiske omfavnelsen av Statoils internasjonale vekstambisjoner er det mest påfallende eksemplet.

Sterke grunner taler nå for at Norge bør endre kurs, vippe politikken 180 grader – slik at vi går inn i en fase der vi høster fra det fossile, og sår i det fornybare.

I bunnen for en slik analyse ligger naturligvis klimatrusselen. Det er riktig at verden vil trenge mye olje og gass også i tiårene vi har foran oss, men vesentlig mindre om klimapolitikken og energiomstillingen virkelig skyter fart enn om den mislykkes.

Det er en etisk dimensjon i dette. Vi kan ikke – som nasjon – legge til grunn at klimapolitikken feiler. Vi kan ikke la miljøvernministeren snakke varmt om togradersmålet i FN-forhandlinger, mens olje- og energiministeren legger til grunn at oljeetterspørselen i tiårene fremover vil ligge på et nivå som er skyhøyt over det klimaet tåler.

Utenriksministeren kan ikke både være ambassadør for kraftig ekspansjon for petroleumsutvinning i nordområdene og snakke med troverdighet om klima i internasjonale fora. Det arktiske oljeeventyret blir avlyst i en verden der klimapolitikken lykkes. Verden vil ikke trenge olje som er så dyr å utvinne som den som ligger tusenvis av meter under havbunnen, oppunder iskanten.

Lykkes klimapolitikken så faller verdien på fossil energi. Norge skal ikke legge om energipolitikken av altruistiske grunner. Å skrinlegge de mest vidløftige ekspansjonsplanene i olje og gass, som i Barentshavet, er ikke noe offer. Det er fornuftig risikostyring. Vi bør legge om politikken med basis i at Norges opplyste egeninteresse sammenfaller med det verden trenger, nemlig kraftig ekspansjon og vekst i fornybar energi.

Hva betyr det i praksis at vi vipper politikken 180 grader – i en strategi der vi høster i det fossile, og ekspanderer i det fornybare?

Jeg skal gi noen eksempler på en slik «Fornybar først»-strategi.

Petroleumspolitikken:

Norges forhold til Europa:

Staten som eier i selskaper:

Staten som investor gjennom Oljefondet:

Så skal vi tilbake til Gunnar Berge. Det er kanskje mye å be om at petroleumsveteraner av Gunnar Berges kaliber lar seg overbevise om at det er riktig å vende om kursen. På den annen side er dette karer som er vant til å tenke stort, langt og strategisk – og som har sett fruktene av et viktig, og ubestridt, element i den norske modellen i praksis, nemlig evnen til å løfte i flokk når det gjelder.

Det er ikke slik at vi skal slutte med olje og gass, nærmest fra den ene dagen til den andre. Men vi skal gjøre noen strategiske veivalg som gjør at Norge vil være godt posisjonert i en verden der klimapolitikken lykkes og etterspørselen etter fossil energi går ned.

Vi kan ikke la Norge bli nasjonenes Kodak. Derfor trenger vi en ny energistrategi – «fornybar først».