Gunnar Berge er en bra mann, han er en samfunnsbygger. Han har vært tillitsvalgt hele livet, i politikk, fagbevegelse og næringsliv. Han kunne latt stortingspensjonen finansiere et slaraffenliv på sydlige breddegrader da han forlot politikken i 1996. Men Berge valgte å søke jobben som oljedirektør, en stilling han hadde i ti år. Fra 2007 er han styreleder i statens oljeselskap Petoro.

Gunnar Berge ble valgt inn på Stortinget i 1969, den samme høsten som Ekofisk-feltet ble påvist. På syttitallet deltok han da Stortinget la viktige rammer for oljepolitikken, som ved opprettelsen av Statoil. På åttitallet var han finansminister i en periode da det var nødvendig å sette tæring etter næring i norsk økonomi. 1997 ble han utnevnt til oljedirektør. Utviklingen av norsk oljesektor har fulgt ham gjennom livet. Han har sett hvilke verdier som er skapt, og han har sett hvordan velferden og velstanden er forbedret. Han har på nært hold kunnet bivåne teknologiske gjennombrudd, og han har sikkert, som de fleste av oss, gledet seg over hvordan Oljefondet har vokst seg stadig større.

Den norske petroleumspolitikken er på mange måter en suksesshistorie, rikdommen har kommet hele folket til gode. Norsk petroleumsteknologi er verdensledende. Tilsynelatende er det ingen hindre for at olje og oljeservice skal kunne ekspandere i mange tiår ennå, ikke minst i nord. Nordområdene har store petroleumsressurser og delelinjeavtalen med Russland er kommet på plass. Verdens energibehov vil øke, og klimapolitikk er noe som det petroleumspolitiske establishment – hittil – har klart å holde atskilt fra diskusjonen om utvinning av olje og gass på norsk sokkel.

Med dette bakteppet er det ikke så rart at Gunnar Berge konkluderer som han gjør i en kommentar han skriver om utbyggingen av gassfeltet Aasta Hansteen i Stavanger Aftenblad den 30. april 2013.

Berge konkluderer slik: «Både Snøhvit og Statfjord ble dømt nord og ned da prislappen på prosjektene økte. Men prosjektene ble god butikk. Slik blir også historien om Aasta Hansteen.»

Kritikerne av Aasta Hansteen-prosjektet kan, ifølge Berge, la seg berolige. Han skriver: «Nå er det jo ikke slik at utbygginger testes kun mot en pris. Vi bruker ulike scenarier for på den måten å avdekke robustheten i prosjektet. Det gjøres selvsagt også for Aasta Hansteen. Hadde vi lyttet til de mest bekymrede var det ikke mange prosjekt som ville passere nåløyet.»

Den underliggende fortellingen er altså at oljen har gitt Norge mye bra og slik vil det fortsatt være. Mer enn 40 års empiri, for Gunnar Berges vedkommende egenopplevd, tilsier at dette er et slags objektivt faktum. Det er bare å kjøre på, hjemme som ute.