Gunnar Berge er en bra mann, han er en samfunnsbygger. Han har vært tillitsvalgt hele livet, i politikk, fagbevegelse og næringsliv. Han kunne latt stortingspensjonen finansiere et slaraffenliv på sydlige breddegrader da han forlot politikken i 1996. Men Berge valgte å søke jobben som oljedirektør, en stilling han hadde i ti år. Fra 2007 er han styreleder i statens oljeselskap Petoro.

Gunnar Berge ble valgt inn på Stortinget i 1969, den samme høsten som Ekofisk-feltet ble påvist. På syttitallet deltok han da Stortinget la viktige rammer for oljepolitikken, som ved opprettelsen av Statoil. På åttitallet var han finansminister i en periode da det var nødvendig å sette tæring etter næring i norsk økonomi. 1997 ble han utnevnt til oljedirektør. Utviklingen av norsk oljesektor har fulgt ham gjennom livet. Han har sett hvilke verdier som er skapt, og han har sett hvordan velferden og velstanden er forbedret. Han har på nært hold kunnet bivåne teknologiske gjennombrudd, og han har sikkert, som de fleste av oss, gledet seg over hvordan Oljefondet har vokst seg stadig større.

Den norske petroleumspolitikken er på mange måter en suksesshistorie, rikdommen har kommet hele folket til gode. Norsk petroleumsteknologi er verdensledende. Tilsynelatende er det ingen hindre for at olje og oljeservice skal kunne ekspandere i mange tiår ennå, ikke minst i nord. Nordområdene har store petroleumsressurser og delelinjeavtalen med Russland er kommet på plass. Verdens energibehov vil øke, og klimapolitikk er noe som det petroleumspolitiske establishment – hittil – har klart å holde atskilt fra diskusjonen om utvinning av olje og gass på norsk sokkel.

Med dette bakteppet er det ikke så rart at Gunnar Berge konkluderer som han gjør i en kommentar han skriver om utbyggingen av gassfeltet Aasta Hansteen i Stavanger Aftenblad den 30. april 2013.

Berge konkluderer slik: «Både Snøhvit og Statfjord ble dømt nord og ned da prislappen på prosjektene økte. Men prosjektene ble god butikk. Slik blir også historien om Aasta Hansteen.»

Kritikerne av Aasta Hansteen-prosjektet kan, ifølge Berge, la seg berolige. Han skriver: «Nå er det jo ikke slik at utbygginger testes kun mot en pris. Vi bruker ulike scenarier for på den måten å avdekke robustheten i prosjektet. Det gjøres selvsagt også for Aasta Hansteen. Hadde vi lyttet til de mest bekymrede var det ikke mange prosjekt som ville passere nåløyet.»

Den underliggende fortellingen er altså at oljen har gitt Norge mye bra og slik vil det fortsatt være. Mer enn 40 års empiri, for Gunnar Berges vedkommende egenopplevd, tilsier at dette er et slags objektivt faktum. Det er bare å kjøre på, hjemme som ute.

Den grunnleggende strategien i norsk energipolitikk har i 40 år vært at vi bør ekspandere og vokse i olje og gass, altså innen fossil energi. Den fornybare energien har man betraktet på en annen måte. Man har ikke på samme måte lett etter muligheter for å utvikle den fornybare energiens verdiskapingspotensial. Tenkningen har vært annerledes. Staten har tenkt høsting fra vannkraften, utbyttepolitikken i Statkraft er et godt eksempel. I olje og gass har man derimot tenkt ekspansjon, den ukritiske omfavnelsen av Statoils internasjonale vekstambisjoner er det mest påfallende eksemplet.

Sterke grunner taler nå for at Norge bør endre kurs, vippe politikken 180 grader – slik at vi går inn i en fase der vi høster fra det fossile, og sår i det fornybare.

I bunnen for en slik analyse ligger naturligvis klimatrusselen. Det er riktig at verden vil trenge mye olje og gass også i tiårene vi har foran oss, men vesentlig mindre om klimapolitikken og energiomstillingen virkelig skyter fart enn om den mislykkes.

Det er en etisk dimensjon i dette. Vi kan ikke – som nasjon – legge til grunn at klimapolitikken feiler. Vi kan ikke la miljøvernministeren snakke varmt om togradersmålet i FN-forhandlinger, mens olje- og energiministeren legger til grunn at oljeetterspørselen i tiårene fremover vil ligge på et nivå som er skyhøyt over det klimaet tåler.

Utenriksministeren kan ikke både være ambassadør for kraftig ekspansjon for petroleumsutvinning i nordområdene og snakke med troverdighet om klima i internasjonale fora. Det arktiske oljeeventyret blir avlyst i en verden der klimapolitikken lykkes. Verden vil ikke trenge olje som er så dyr å utvinne som den som ligger tusenvis av meter under havbunnen, oppunder iskanten.

Lykkes klimapolitikken så faller verdien på fossil energi. Norge skal ikke legge om energipolitikken av altruistiske grunner. Å skrinlegge de mest vidløftige ekspansjonsplanene i olje og gass, som i Barentshavet, er ikke noe offer. Det er fornuftig risikostyring. Vi bør legge om politikken med basis i at Norges opplyste egeninteresse sammenfaller med det verden trenger, nemlig kraftig ekspansjon og vekst i fornybar energi.

Hva betyr det i praksis at vi vipper politikken 180 grader – i en strategi der vi høster i det fossile, og ekspanderer i det fornybare?

Jeg skal gi noen eksempler på en slik «Fornybar først»-strategi.

Petroleumspolitikken:

• Å bruke store ressurser på å finne olje og gass som blir for dyr i en verden som klarer togradersmålet er meningsløst. Derfor er det ingen vits i å legge opp til petroleumsutvinning i områder der kostnadene ligger i det øverste sjiktet. På kort sikt er gassen mest utsatt. Å lete etter gass langt fra eksisterende infrastruktur i Barentshavet gir ingen mening. Finner man noe, er det uansett «stranded assets», verdiløst.
• Det norske oljeskattesystemet favoriserer leting og utbygging, investeringsnivået er veldig høyt. Skal dette være rasjonelt sett med statens øyne, forutsetter man at avkastningen på investeringene i oljesektoren er høyere enn den Oljefondet klarer å oppnå andre steder. Oljeskattesystemet bør legges om slik at statens risiko reduseres kraftig, samtidig som marginalskatten forblir høy i felt der lønnsomheten er god.
• Egne skatteincentiver i Nord-Norge er en veldig dårlig ide. Da snakker vi i realiteten om subsidier som blåser opp investeringene, med et utbytte som er høyst uklart, og som langt på vei vil være avhengig av en petroleumsetterspørsel som forutsetter at klimapolitikken mislykkes. Husk at vi her snakker om investeringer som først vil gi produksjon et par tiår frem i tid.
• Nye utbyggingsprosjekter bør stresstestes mot en «tograderspris» på olje og gass og grunnrenten må være det avgjørende. Staten er i realiteten «sleeping partner» på alle utbygginger på grunn av skattesystemet. Staten har andre investeringsalternativer i fleng.
• Prosjekter med svært god lønnsomhet, slik som Johan Sverdrup, må selvsagt utvikles. Johan Sverdrup er et klimariktig oljefelt, i den grad man kan snakke om noe sånt.

Norges forhold til Europa:

• Norge er – og vil i mange år forbli – en stor gassleverandør til Europa. Men gassinteressene kan ikke få stå i veien for utvikling av nye kabelprosjekter eller andre tiltak som sikrer at norsk fornybar energi tar tidlige strategiske posisjoner i markedene, for eksempel i Tyskland og Storbritannia.
• De europeiske kraftmarkedene er i rask endring. Hvor mye gass briter og tyskere vil etterspørre i 2030 er høyst uklart. Men en ting er sikkert, hvis den europeiske energiomstillingen lykkes vil det etterspørres mindre gass enn om den mislykkes. Det er derfor en risiko knyttet til gassens rolle. Hvis man ikke bygger opp posisjoner i det fornybare, men satser ensidig som gasseksportør, kan effekten bli at man i 2030-40 hverken får solgt gass eller har tatt posisjoner i det fornybare.
• En fornuftig politikk tilsier derfor «Fornybar først» – man satser i det fornybare, og selger gass så lenge det går.

Staten som eier i selskaper:

• Den norske staten er en stor eier, ikke minst gjennom eierskapet i Statoil. Statoil er en gigant. Det er urealistisk, og kanskje heller ikke ønskelig, at staten selger seg mer ned enn til 51 prosent. Men Statoils strategi bygger på en forventning om at oljeetterspørsel og oljepriser skal forbli på svært høye nivåer. Hvis oljeeetterspørselen og oljeprisen følger en togradersbane, vil Statoil bli hardt rammet. Derfor er det stor risiko knyttet til statens eksponering i selskapet. Staten har flere handlingsalternativer:
• Staten kan påtvinge Statoil en strategi som innebærer vesentlig lavere investeringstakt og dermed vesentlig høyere utbytter, altså en høstingsstrategi.
• Staten kan selge seg kraftig ned – realistisk til 51 prosent.
• Staten kan fremtvinge en oppsplitting av Statoil, der høyrisikoprosjekter som oljesand og aktivitet i en del diktaturstater helprivatiseres. Også dette vil være en høstingsstrategi.
• Ved nedsalg i Statoil kan staten frigjøre kapital som bidrar til å løfte frem den fornybare energien, for eksempel ved å oppkapitalisere Statkraft og Norfund betydelig. Statkraft har et stort vekstpotensial og bør utstyres med en finansiell muskel som gjør det mulig å vokse kraftig internasjonalt i de kommende årene. Det samme gjelder Norfund.

Staten som investor gjennom Oljefondet:

• Norge har virkelig en stor mulighet til å gjøre «en forskjell» gjennom Oljefondets investeringer. Slik Oljefondet nå styres, kjøper det aksjer i (nesten) alle verdens selskaper i tråd med referanseindekser. Det betyr at fondet må eie aksjer i fossile energiselskaper i en størrelsesorden som tilsvarer disse selskapenes vekt i aksjemarkedet. Oljefondet kan i noen grad velge mellom Exxon, BP og Shell, men den totale eksponeringen mot oljesektoren kan bare i liten grad avvike fra såkalte referanseindekser.
• På grunn av dette er Oljefondet sterkt eksponert mot «unburnable carbon» – altså selskaper som eier aksjer i fossil energi. Også andre selskaper enn de som sitter på selve ressursen er svært sårbare for en forsert energiomstilling, det gjelder for eksempel kraftselskaper som baserer seg på kull og gass.
• Oljefondets strategi bør legges om. Det kan enten skje ved at fondet legger bort referanseindeksene og ekskluderer hele sektorer (som kull og olje) fra sitt investeringsunivers, eller ved at det opprettes et helt nytt fond ved siden av det nåværende med et tydelig klima-mandat.
• Et nytt fond som har et «tograders-oppdrag» vil kunne investere i kraftproduksjon og annen klimariktig infrastruktur. Det kan tenkes flere modeller, men poenget er at Norge har mulighet til å gjøre en forskjell. Vi kan bygge opp en finansindustri med spesialkompetanse på fornybar energi og andre lavkarboninvesteringer. Dette er «grønn hedging» – fornuftig finansforvaltning.

Så skal vi tilbake til Gunnar Berge. Det er kanskje mye å be om at petroleumsveteraner av Gunnar Berges kaliber lar seg overbevise om at det er riktig å vende om kursen. På den annen side er dette karer som er vant til å tenke stort, langt og strategisk – og som har sett fruktene av et viktig, og ubestridt, element i den norske modellen i praksis, nemlig evnen til å løfte i flokk når det gjelder.

Det er ikke slik at vi skal slutte med olje og gass, nærmest fra den ene dagen til den andre. Men vi skal gjøre noen strategiske veivalg som gjør at Norge vil være godt posisjonert i en verden der klimapolitikken lykkes og etterspørselen etter fossil energi går ned.

Vi kan ikke la Norge bli nasjonenes Kodak. Derfor trenger vi en ny energistrategi – «fornybar først».