Stans i opptrappingen til fornybar energi og mer penger til internasjonale utviklingsbanker og fond på bekostning av vårt eget Norfund. Dette er de to uventede vendingene i utviklingspolitikken som man kan lese ut av statsbudsjettet 2020. Det vi som jobber i den voksende «internasjonale fornybarklyngen» spør oss, er om vendingen er et utslag av bevisst kursendring fra det KrF-ledede utviklingsdepartementet, eller om det snarere er en sum av enkeltbeslutninger som har ledet til et resultat ingen ønsker?

«Norfund
er det viktigste virkemidlet for samarbeid med privat sektor for å
bygge ut fornybar energi», skrev utviklingsminister Dag-Inge Ulstein
i en artikkel i Stavanger Aftenblad i april,
(«Jeg har klima som topp-prioritet»), og fortsatte: «Norge vil
samarbeide tett med private investorer og utviklere – ikke minst
den norske klyngen som allerede satser på fornybar energi i
utviklingsland. Det haster med arbeidet for å unngå katastrofale
klimaendringer som rammer de aller svakeste»

Dessverre
er det lite spor av Ulsteins programerklæring i utviklingsbudsjettet
for 2020, til tross for en total vekst på 1,3 milliarder kroner.
Programområdet «Næringsutvikling, landbruk og fornybar energi» er
budsjett-taperen. Totalt faller overføringen til området med vel 5
prosent. Bevilgningen for å fremme fornybar energi i u-land kuttes
med hele 25 prosent, fra 1,14 milliarder
kroner til 867 milloner.

Norfund,
som inntil sist mandag har fått høre at kapitaltilførselen fra
bistandsbudsjettet skal økes med 50 prosent
i løpet av inneværende stortingsperiode, fikk i stedet et kutt på
30 millioner kroner i årets statsbudsjett. Minst 50 prosent
av kapitaltilførselen til Norfund er øremerket til investeringer i
fornybar energi. Samtidig foreslår regjeringen
at IFC, Verdensbankens finansieringsarm for investeringer med
næringslivet, skal dobles fra 65 millioner til 160 millioner på
årets budsjett.

Den
annonserte satsingen på grønn energi har tapt i konkurransen med
vekstområder som «Klima, hav og miljø», «Likestilling» og
«Regionbevilgninger». Bak disse tallene ligger blant annet en
dobling av Norges bidrag til FNs Grønne Fond, fra 400 til 800
millioner kroner per år. I tillegg kommer økt støtte til FNs
regnskoginitiativ, samt betydelig økte overføringer til
Verdensbanken og de fire regionale
utviklingsbankene AfDB, ADB, IADB og AIIB. Overføringene til
FN-bankene øker fra ca 1,6 til nesten 2 milliarder
kroner.

Utviklingsminister
Ulsteins budsjettforslag er imidlertid fullt av signaler som peker i
en annen retning enn tallene. Den
viser bl.a. til at Norfunds investeringer i ren energi i 2015 ga
reduserte C02-utslipp på 7,4 millioner tonn, og at kraftselskapene
Norfund har investert i betaler rundt to milliarder kroner årlig i
skatt.

Budsjettet
gjentar videre løftet fra Granavolden-erklæringen om at regjeringen
vil lansere en «internasjonal satsing
for å promotere energieffektivisering og utbygging av fornybar energi i utviklingsland,
og bidra til utfasing av kull. Utbygging
av fornybar energi er for mange land også avgjørende av hensyn til
lokal energisikkerhet, økt energitilgang og dermed økonomisk
utvikling.»

Men
når pengene til den varslede satsingen uteblir på årets budsjett,
forklares det med at regjeringen
fortsatt ikke er kommet i mål med en garantiordning for
risikoavlastning i
forbindelse med
fornybarinvesteringer i fattige land som det har vært jobbet med i
flere år. Budsjettet varsler også at regjeringen
jobber med en tilskuddsordning for å senke finansieringskostnadene
for fornybar energi i lavinntektsland og sårbare stater.

Det
er positivt og viktig at regjeringen
– nok en gang – varsler at den vil komme tilbake med ordninger
som stimulerer bedriftene til å ta mer risiko i land og prosjekter
som i dag sliter med å få tilgang på kapital. Men i fravær av de
nødvendige «avklaringene» er det uheldig at utviklingsminister
Ulstein og regjeringen
nok en gang velger å skyve pengene over til multilaterale banker og
fond, selv om disse lanserer nye ordninger på områder som
«klimatiltak» og «ren energi». Det kan være gode politiske
grunner til at Norge bidrar med penger til alt som skjer i FN-regi
på området, men hvis målet er resultateffektivitet og
«accountability» er det utvilsomt mer å hente ved å satse på
aktører som Norfund og Norad.