Klimafinansiering er helt avgjørende for at utviklingsland skal kunne redusere sine utslipp og tilpasse seg klimaendringene. Det er også et av de største stridsspørsmålene her i Doha. Hva verdens land får til blir derfor avgjørende for utfallet av forhandlingene. Og ikke minst avgjørende for de som rammes hardest av klimaendringene.

Det hviler en stor usikkerhet rundt hva som skjer neste år. Etter at tidligfinansieringen sluttet i 2012, finnes det ingen oversikt over hva som kommer av penger til klimatiltak i 2013. Mens utviklingslandene er redde for et finansieringsgap, fremholder de rike landene at dette ikke er noe å bekymre seg for.

Siden flere land ennå ikke har vedtatt budsjettene for neste år er det vanskelig å gi nøyaktige tall. Dermed er utviklingslandenes usikkerhet betinget. Ryktene svirrer om at noen land kommer til å legge penger på bordet når ministrene nå ankommer for de siste dagene av forhandlingene, men summen blir etter all sannsynlighet langt lavere enn det som behøves. Pengene som legges på bordet må monne, og deler må gå til det grønne klimafondet.

I tillegg til penger for neste år er det avgjørende å få på plass en oppskaleringsplan som skisserer hvordan finansieringen skal øke hvert år til målet om 100 milliarder dollar nås i 2020. Det sies at det er vanskelig å forplikte seg langt frem i tid fordi det jobbes i årssykluser. Men nettopp derfor er det viktig med forpliktelser som binder budsjettprosessene. Dette øker forutsigbarheten hos de som skal bidra med penger, samt hos de som skal bruke dem.

Som Barbados sa for et par dager siden: spørsmålet om finansiering blir et bære eller briste for dette møtet.

Fondet må fylles. Forpliktelsene fremlegges. Bård Vegar Solhjell, hva har du i kofferten?