Denne uken har FNs klimamøte i Warszawa – COP 19 – preget det globale nyhetsbildet på klima- og energifeltet. Ser man på Warszawa isolert kan man få inntrykk av at det ikke er stort som skjer. Men det er en feilslutning. Den viktigste observasjonen i forbindelse med Warszawa-møtet er at frontene er i ferd med å skjerpes.

Jeg tenker ikke på de tradisjonelle motsetningene innenfor klimaforhandlingenes rammer. De er velkjente.

Jeg tenker på den mye større og enda mer komplekse konflikten om hvilken retning verden vil ta når det gjelder klima og energi de kommende tiårene. Det begynner å bli alvor nå, usikkerheten siger inn i styrerommene i store selskaper og hos investorer som flytter på milliardbeløp.

Satt på spissen er det to parter i denne konflikten. På den ene siden står de politiske og økonomiske kreftene som ser seg tjent med at den fossile energiens dominans fortsetter. På den andre siden står alle vi andre, i politikk, næringsliv, akademia og sivilsamfunn – som ser klima som en fundamental trussel, og som på hver vår måte leter etter veier som gradvis kan erstatte den fossile energiens grep om kloden.

Det kan innvendes at en slik fremstilling ikke er ny. Og det kan innvendes at den overforenkler et bilde der nær sagt alle konfliktdimensjoner i verdenssamfunnet på en eller annen måte kan bringes inn. Begge deler er riktig.

Men det nye, og oppløftende, er at konflikten spisses – og at den fossile energisektoren er i ferd med å bli drevet på defensiven. Dette er etter mitt syn helt nødvendig hvis klimakampen skal lykkes. Det vil være behov for mye kull, olje og gass i flere tiår fremover. Men fossilindustrienes politiske makt – og inntekter – vil svekkes når etterspørselen begynner å avta fordi alternativene fremstår som mer gunstige. Det er nettopp frykten for dette som kommer til uttrykk når Australia fremstår som sabotør i Warszawa og Canada driver global lobby for tjæresand. I et slikt bilde blir FNs klimaforhandlinger en komponent i et større bilde som kan true velstanden som Canada og Australia bygger på sine fossile energiressurser. Klimaforhandlingene truer selvsagt også inntektsgrunnlaget både for kull- og oljeselskapene.

Canada og Australia er interessante land å følge, de likner på Norge, det er råvarebaserte økonomier med velfungerende og demokratisk styresett. Norge er foreløpig mer heldig stilt, våre petroleumsressurser har en hyggeligere plassering på kostnadskurven enn australsk kull og canadisk tjæresand. Men det bildet kan endres om noen år hvis satsingen i Barentshavet ikke holdes i sjakk og det overinvesteres i prosjekter som ikke tåler at klimapolitikken lykkes.

Kullinteressene har god grunn til å svette. Beskjeden den globale kull-lobbyens parallell-konferanse i Warszawa fikk fra FNs klimasjef Christiana Figueres var ikke til å misforstå: Kullindustrien må endre seg, hvis ikke dør den. Det meste av de globale kullreservene må forbli under jorden. Dette har miljøbevegelsen mast om i årevis uten at det har gjort noe særlig inntrykk på Xstrata Glencore, Peabody og BHP Billiton. Selskapenes direktører kan trekke på skuldrene også av Figueres, men de kan ikke ignorere finansmarkedene. Derfor er det uhyre viktig at investorer, faktisk med Storebrand i spissen, signaliserer så tydelig at kull er en solnedgangsindustri. At kullet risikerer demonisering på linje med tobakk, er en stor trussel for industrien, men et lyspunkt for alle oss andre.

Bjella henges også på katten når det synliggjøres hvilke selskaper som har tjent på CO₂-utslippene i verden til nå. De store oljeselskapene er naturligvis verstinger. Deres posisjon er også under press, men ikke i like stor grad som kullselskapene. Finansmarkedenes bekymring for de store oljeselskapenes investeringsstrategier reflekteres i aksjekursene. De store oljeselskapene gjør det stusselig på børsene. Spørsmålet er helt enkelt om «big oil» kaster gode penger etter dårlige? Litt lenger bak truer karbonboblen.

Henvendelsen 70 institusjonelle investorer nylig gjorde til de 45 største fossilselskapene i verden har åpenbart gjort inntrykk. Det er all grunn til å stille spørsmål om det overinvesteres i fossil energi med stor fare for at enorme verdier går tapt. To tall fra IEAs World Energy Outlook viser dramatikken. I «hovedscenariet» – som i parentes bemerket leder mot 3,6 graders oppvarming – regner IEA med en oljeetterspørsel på 101 millioner fat om dagen i 2035. I IEAs tograders-scenario er oljeetterspørselen 78 millioner fat om dagen i 2035. Det er røft regnet plass til to ganger Saudi-Arabias oljeproduksjon i gapet som kommer til syne.

Bakteppet i hele denne fortellingen er at fornybar energi og ny teknologi nå utgjør reelle alternativ. Fallende kostnader i solenergi er den viktigste enkeltstående faktoren, batteriteknologi og elbiler kan endre spillets regler også i transportsektoren. Utviklingen skjer raskt – og i et mylder av sammenhenger. Det grønne skiftet kommer nedenfra.

Men det trenger fortsatt hjelp fra toppen. FN-forhandlingenes vei frem mot Paris-toppmøtet i 2015 er derfor svært viktig. En global enighet om å forsere overgangen til lavkarbonsamfunnet vil gi en dytt både til nasjoner og næringsliv – og gjøre det tydelig at dette århundrets tapere vil være selskaper og land som forsøker å stille seg i veien for den globale dugnaden det innebærer å ta vare på klimaet.