Denne uken har FNs klimamøte i Warszawa – COP 19 – preget det globale nyhetsbildet på klima- og energifeltet. Ser man på Warszawa isolert kan man få inntrykk av at det ikke er stort som skjer. Men det er en feilslutning. Den viktigste observasjonen i forbindelse med Warszawa-møtet er at frontene er i ferd med å skjerpes.

Jeg tenker ikke på de tradisjonelle motsetningene innenfor klimaforhandlingenes rammer. De er velkjente.

Jeg tenker på den mye større og enda mer komplekse konflikten om hvilken retning verden vil ta når det gjelder klima og energi de kommende tiårene. Det begynner å bli alvor nå, usikkerheten siger inn i styrerommene i store selskaper og hos investorer som flytter på milliardbeløp.

Satt på spissen er det to parter i denne konflikten. På den ene siden står de politiske og økonomiske kreftene som ser seg tjent med at den fossile energiens dominans fortsetter. På den andre siden står alle vi andre, i politikk, næringsliv, akademia og sivilsamfunn – som ser klima som en fundamental trussel, og som på hver vår måte leter etter veier som gradvis kan erstatte den fossile energiens grep om kloden.

Det kan innvendes at en slik fremstilling ikke er ny. Og det kan innvendes at den overforenkler et bilde der nær sagt alle konfliktdimensjoner i verdenssamfunnet på en eller annen måte kan bringes inn. Begge deler er riktig.

Men det nye, og oppløftende, er at konflikten spisses – og at den fossile energisektoren er i ferd med å bli drevet på defensiven. Dette er etter mitt syn helt nødvendig hvis klimakampen skal lykkes. Det vil være behov for mye kull, olje og gass i flere tiår fremover. Men fossilindustrienes politiske makt – og inntekter – vil svekkes når etterspørselen begynner å avta fordi alternativene fremstår som mer gunstige. Det er nettopp frykten for dette som kommer til uttrykk når Australia fremstår som sabotør i Warszawa og Canada driver global lobby for tjæresand. I et slikt bilde blir FNs klimaforhandlinger en komponent i et større bilde som kan true velstanden som Canada og Australia bygger på sine fossile energiressurser. Klimaforhandlingene truer selvsagt også inntektsgrunnlaget både for kull- og oljeselskapene.

Canada og Australia er interessante land å følge, de likner på Norge, det er råvarebaserte økonomier med velfungerende og demokratisk styresett. Norge er foreløpig mer heldig stilt, våre petroleumsressurser har en hyggeligere plassering på kostnadskurven enn australsk kull og canadisk tjæresand. Men det bildet kan endres om noen år hvis satsingen i Barentshavet ikke holdes i sjakk og det overinvesteres i prosjekter som ikke tåler at klimapolitikken lykkes.