«Når krybben er tom, bites hestene». Prisraset på solceller og innsatsfaktoren polysilisium – nær 50 prosent på et år – har fått solcellemarkedet til å minne om en slagmark. Noen ble derfor fristet til å reagere med lettelse da USA i oktober vedtok å ilegge straffetoll på kinesiske solceller, men tonen får helt sikkert en annen lyd når kineserne kommer med sine mottiltak. Den gryende handelskrigen er en dårlig nyhet for alle som ønsker en sunn og markedsdrevet utvikling av den denne unge bransjen som ifølge alle prognoser skal mangedoble omsatt volum i årene fremover.

Det meste synes å stå for fall i solcelleindustrien. REC-aksjen som i 2007 ble omsatt til 220 kroner, ble forrige uke omsatt til 1,20. Her om dagen ble finansdirektøren i verdens største solcelleleverandør Suntech sparket, og inn kom investeringsbanken UBS med oppdrag å refinansiere selskapet. Rart det ikke har skjedd før. Pengene renner ut av selskapet, i år anslås underskuddet til nær en halv milliard dollar, ifølge Bloomberg. Gjelden er på hele 2,3 milliarder dollar, nær 14 ganger børsverdien. Hele 541 millioner dollar av gjelden forfaller i mars. Uten hjelp utenfra kan det gå med Suntech som det gikk med Europas fremste solcelleprodusent Q-Cells. Etter å ha kjempet mot kreditorene i lengre tid, ble Q-Cells overtatt av det koreanske Hanhwa.

Enkle tall kan forklare hvorfor det har gått så galt med lønnsomheten og aksjeverdiene i solcelleindustrien, som årlig omsetter for ca 40 milliarder dollar. Prisen på polysilisium som i 2008 lå på hele 475 dollar per kilo, er nå falt til under 20 dollar. Ifølge Bloomberg mener ekspertene at prisen vil fortsette å falle frem til midten av 2013, før den stabiliseres. Prisene på selve solcellepanelet er falt fra nær 2,5 dollar til under 0,6 dollar per watt siden årsskiftet 2009/2010.

De høye prisene og den gode betalingsevnen i de europeiske markedene som gjaldt frem til 2011, avstedkom en strøm av spillere til bransjen. Leverandørene av produksjonsteknologien solgte fiks ferdige fabrikker til hundrevis av nystartede bedrifter med tilgang på billig kapital. Resultatet er en produksjonskapasitet på 40-45 GW, mens totalmarkedet i 2012 anslås til vel 31-32 gigawatt, med en vekst på 15-20 prosent pr. år. Konsolidering vil derfor sette sitt preg på solcelleindustrien enda en tid. Men hva slags konsolidering, vil i stor grad påvirkes av de politiske dragkamper som nå utspilles i Washington, Beijing, Brussel og de fremvoksende industrilandene.

«Pick the winner» på mandarin

Den kolossale ekspansjonen av den kinesiske industrien hadde ikke vært mulig uten kredittene fra China Development Bank; hele 40 milliarder dollar til de største siden 2010. Nå er myndighetene rasende på industrien for at de kun investerte i kapasitet, og ikke ny teknologi. Spørsmålet er nå om Beijing har mistet tålmodigheten med industrien og vil tette igjen pengestrømmen, eller om de vil trå til med nye lån. Svaret vil ifølge Xinhua News Agency komme om få uker. China Development Bank planlegger å begrense fremtidige lån til de 10 «ledende» av landets 400 solcelleprodusenter.

Det vil i så fall gi dødsstøtet til hundretalls produsenter som fortsatt kjemper for å overleve, og lede til en overmoden konsolidering på kinesisk side.

Dumpinganklager forstyrrer

Det som kan forstyrre og forsinke den nødvendige konsolideringen i industrien, er dumpinganklagene som nå raser på kryss og tvers over Atlanteren. En gruppe vestlige produsenter, med SolarWorld i spissen, har kjørt en kampanje for å overbevise konkurransemyndighetene i USA og EU om at de kinesiske konkurrentene har «dumpet» paneler i markedet til langt under kostpris. Billige kinesiske statslån har gjort dumpingen mulig, hevder de. I midten av oktober fikk de støtte av handelsdepartementet i USA, som vedtok straffetoll på kinesiske solpaneler. Tollen, som ilegges med tilbakevirkende kraft, utgjør 31 prosent av eksportverdien for Suntech, 18 prosent for Trina Solar og hele 250 prosent for 59 produsenter som ikke søkte om eller fikk individuell særvurdering. EU-kommisjonens granskning kan resultere i tilsvarende reaksjoner fra EU, selv om forbundskansler Angela Merkel har uttalt hun håper på en minnelig løsning i striden med Kina.

Men kineserne vil ikke sitte med hendene i fanget og se på at en av deres viktigste eksportindustrier blir rammet av dramatisk overkapasitet. Det viktigste mottiltaket er å gjøre hjemmemarkedet til verdens største solenergimarked. I fjor var planen 20 gigawatt innen 2020, nå er ambisjonen økt til hele 40 GW, på størrelse med totalt installert volum i verden frem til 2012. På den handelspolitiske arenaen igangsatte Beijing i sommer en antidumping-granskning av de store eksportørene av den typen superrent silisium som brukes i solcelleproduksjon. Mange frykter de vil svare med en kraftig straffetoll på den verdifulle silisiumporten fra USA, EU og Korea. 

Norsk-eide REC er blant de største på polysilisium og risikerer å bli rammet av eventuelle kinesiske mottiltak. Selskapets silisium-produksjon i USA har teknologiforsprang og tilgang på rimelig vannkraft, og burde gi REC en god posisjon til å øke markedsandelene når de mindre effektive er falt fra. Analytikere har spekulert i om salg av aksjemajoriteten til kinesiske investorer eller etablering av virksomhet i Kina kan være en utvei for REC, dersom kineserne gjør alvor av sine trusler.

Handelskrigen rammer ikke bare solcellemarkedet. I striden om telekom-kontraktene til kinesiske Huawei, har Washington med forskrekkelse «oppdaget» at det ikke lenger finnes amerikanske selskaper som leverer de nye digitale telenettene. Ønsket om å skape et helamerikansk alternativ til den kinesiske solcelleindustrien, var en viktig beveggrunn bak den store støtten til California-bedriften Solyndra, blant annet. Nå retter det konkursrammede Solyndra erstatningssøksmål på halvannen milliard dollar mot de tre fremste kinesiske eksportørene, med anklage om koordinert prisreduksjon for å presse ut nykommere. Et annet eksempel er president Obamas beslutning nylig om å stanse konsesjonen til et kinesisk-kontrollert konsortium som hadde fått alle tillatelser til å bygge en vindpark nær en amerikansk militærbase.

Kostnadene vil fortsette å falle

Mange setter sin lit til at klimaet for en forhandlet løsning blir bedre etter presidentvalget i USA. En handelskrig er uheldig fordi den vil utsette den helt nødvendige konsolideringen av industrien. Den blir ikke mindre nødvendig i lys av at også det kommer nye aktører som vil ha sin del av industriveksten. I Sør-Afrika og Brasil stilles det f.eks. skjerpede krav til lokal utstyrsproduksjon i kontraktene om leveranser om fornybar energi. Spesielt ambisiøse er Saudi-Arabia, som ønsker å bygge en nasjonal silisium- og celleindustri som en del av landets nye program for å dekke 40 prosent av landets strømforsyning med sol innen 2025.

Den viktigste nyheten er allikevel at kostnadene ved solenergi vil fortsette å falle, uavhengig av konkurser og handelskrig. Samtidig som Suntech meldte om sitt kriseprogram, ga de en annen opplysning som ikke ble fanget opp av mediene: Selskapets produksjonskostnader er 30 prosent lavere i 2012 enn i 2011, etter et fall på 75 prosent de to siste årene. Kostnadene ved solcellestrøm vil synke og ytelsene øke som følge av kontinuerlige forbedringer i wafer- og celledesign samt de elektriske og mekaniske installasjonene som til sammen utgjør solkraftverket. En handelskrig kan kaste skygger over solenergirevolusjonen, men den kan ikke stoppe den.

Artikkelen er publisert i denne ukens utgave av Mandag Morgen.