Gass, kull og klimapolitikk
Dette er et debattinnlegg. Teksten er kvalitetssikret i tråd med redaksjonelle prinsipper for publisering. Innholdet reflekterer skribentens egne meninger.
USA har, i motsetning til EU, ingen klimapolitikk i den forstand at CO₂-utslipp er omfattet av et kvotesystem der det settes tak på utslippene og det koster å slippe klimagasser ut i atmosfæren. Forsøk på å få til et slikt system strandet i USA for noen år siden, og det er ingen tegn på at amerikanerne i overskuelig fremtid vil innføre en felles føderal klimapolitikk etter europeisk lest.
Likevel skjer det oppløftende reduksjoner i de amerikanske klimautslippene – i første kvartal i år var de energirelaterte utslippene tilbake på 1992-nivå. Utslippene fra kull var lavere enn noen gang siden 1983. I tillegg til overgang fra kull til gass i kraftverkene, er mer energieffektive biler med på å bidra til lavere oljeforbruk.
Overgangen fra kull til gass i den amerikanske kraftsektoren skyldes skifergassen, som har medført svært lave gasspriser i USA. Det er en markedsdreven overgang som skjer. Det er helt enkelt billigere å brenne gass enn kull og derfor gjør kraftselskapene det.
I Europa, der alle utslipp fra kraftsektoren er underlagt kvoteplikt, skjer det paradoksalt nok en overgang fra gass til kull. I Storbritannia har ikke gassandelen i kraftsektoren vært lavere på 14 år enn den var i vintermånedene i år. Kullet tok markedsandeler, men også fornybar vokste kraftig. Kvotesystemet gir i prinsippet gass et fortrinn i forhold til kull, men lave CO₂-priser gjør at den politiske støtten til gassen langt fra er sterk nok til å gjøre at gass danker ut kull i Europa. Det er det motsatte som skjer, både i Storbritannia og Tyskland. For de samlede europeiske CO₂-utslippene spiller imidlertid dette ingen rolle – fordi utslippene uansett er gitt innenfor det europeiske kvotesystemet. Utslippstaket er satt.
Også her er det pengene som rår – når det er billigere å brenne kull enn gass, så gjør kraftselskapene selvsagt det. Gassen er for dyr.
Det er et klimapolitisk paradoks dette. I USA, hvor CO₂-utslipp ikke har en pris, vinner gass mot kull og utslippene går kraftig ned. I EU, hvor CO₂-utslipp har en pris, vinner kull mot gass, men utslippene påvirkes ikke.
Motstykket til utviklingen i kraftmarkedet i USA og Europa kan avleses i regnskapstallene til gassprodusentene. Gassprisene i Europa er i hovedsak linket til oljeprisen. Mens Gazprom og Statoil tjener bra på de høye prisene i Europa, har mange store oljeselskap tatt milliardnedskrivninger på sine skifergassinvesteringer i USA. Shell, BP, BG og BHP har alle tapt mye. De nåværende amerikanske gassprisene er for lave til at oljeselskapene får til lønnsom drift.
Skal gassen ta markedsandeler mot kull i Europa, må gassprisene ned – med dårligere lønnsomhet for Statoil og Gazprom som resultat. Alternativt må CO₂-prisene løftes kraftig – til €25-30 per tonn. Da kan gassen vinne markedsandeler mot kull uten at det går på bekostning av profitten i gassutvinning, men europeiske forbrukere må i så fall betale en vesentlig høyere strømpris enn tilfellet er i dag.
Gassens rolle i et lengre tidsperspektiv er viktig for utviklingen i klimautslippene både i USA og Europa. Skal klimautslippene reduseres i tråd med 2-gradersmålets krav, vil det være plass til svært begrensede mengder urenset gasskraft når vi kommer et par tiår frem i tid. Gasskraftverk vil helt sikkert trenges for å kunne levere i perioder med lav produksjon av kraft fra fossilfrie kilder. Det er imidlertid vanskelig å få lønnsomhet i gasskraftverk som stort sett står stille. Konkurransen mellom gasskraft og fornybar energi forsterkes. Derfor er det ikke entydig at gasskraft er den fornybare energiens vennlige følgesvenn, slik det ofte hevdes. Årsaken er at vind og sol i økende grad ødelegger økonomien i gasskraftproduksjon fordi vind- og solenergi fører til reduserte priser i kraftmarkedet og derfor til lavere inntjening for de tradisjonelle kraftprodusentene.
Det som skjer i markedene er godt forklart i denne artikkelen, publisert av tyske Heinrich Böll Stiftung.
Både i Tyskland og Storbritannia ser man stadig oftere eksempler på at konflikten mellom fossil og fornybar kraftsektor kommer til overflaten, og at de fossile energiselskapene bruker mye lobbykraft på å vinne frem med sitt syn.I Italia kjemper fossilkraft-produsentene for å sikre seg seg subsidier. Også i USA og Australia er den samme konflikten til stede – og den vil forsterke seg etter hvert som det bygges ut mer sol og vindkraft.