Det ble fredag 30. oktober kjent at investorene som kjøpte seg inn i Gassled-røret vil anke dommen fra Oslo byrett der staten ble frifunnet.

Det er bra at denne saken ankes. Forhåpentligvis vil høyere rettsinstanser komme til at Olje- og energidepartementets opptreden ikke kan aksepteres. Mitt engasjement i denne saken er knyttet til klima. Jeg skrev et innlegg i DN om saken etter dommen. Resten av denne bloggposten er en resirkulering av dette innlegget.

Hva har gassrør-dommen i Oslo byrett å gjøre med klima? Mye. Investorer må ha tillit til myndigheter hvis vi skal få bygd nok fornybar energi og kraftnett i verden.

Oslo byrett avsa nylig dom i saken der en håndfull institusjonelle investorer – blant andre investeringsbanken UBS og den tyske finansgiganten Allianz – hadde gått til sak mot staten for å sikre sine milliardinvesteringer i Gassled-gassrøret. Staten vant. Byrettsdommer Finn Haugen mente staten var i sin fulle rett til å endre regelverket som plutselig fikk en strøken Mercedes til å se ut som et nedslitt, drosjekjørt vrak.

Investorene trodde de hadde gjort en avtale som ville gi sikker og trygg avkastning over en lang periode, men tok feil. Essensen i saken er at tariffen for transport av gass ble skrudd kraftig ned etter at Gassled-røret ble solgt. Derfor får ikke investorene den avkastningen de ble forespeilet.

Hva er linken til klima? Det finnes tykke bunker utredninger som viser at det kreves voldsomme investeringer i fornybar energi og annen klimariktig infrastruktur for å holde verden innenfor togradersmålet. Det kreves større investeringer i en togradersverden enn om vi fortsetter på stø kurs mot fire graders oppvarming. På papiret er konseptet enkelt: Økte investeringer – for eksempel i en vindpark – reduserer behovet for kull og gass, men krever et større utlegg fra start enn om et fossilt alternativ velges.

Pengene til disse investeringene kan – og bør – i stor grad komme fra investorer som pensjonsfond. De har kapital, og de har behov for sikre og langsiktige investeringer som matcher deres forpliktelser overfor kundene.

Som oftest vil slike investeringer på en eller annen måte involvere myndigheter. De har hånd om regelverket. For eksempel er Statkraft og Statoils store investeringer i offshore vind i Storbritannia gjort med tillit til at britiske myndigheter ikke gjør forandringer i regelverket som kutter inntektene selskapene forventer. I mange land har forskjellige støtteordninger til utbygging av fornybar energi blitt endret med tilbakevirkende kraft. Spania er et skrekkeksempel.

Sett med investorenes øyne, virker beslutningen om å kutte i gasstariffene på akkurat samme måte som såkalte «retroaktive» endringer i støtteregimene for fornybar energi.

Byråkratene i Olje- og energidepartementet tenkte neppe slike tanker da de bestemte seg for å endre tariffene for transport i Gassled-røret. Deres mål er å fremme gassutbygging i Barentshavet.

Det utredes nå om Oljefondet skal få utvidet sitt mandat, slik at fondet ikke lenger bare kan investere i aksjer, obligasjoner og eiendom – men også i infrastruktur. Ikke minst fra klimaståsted vil det være positivt om Oljefondet får slik adgang. Man kan investere i vindparker der kontantstrømmen er garantert fra Downing Street, ikke bare kjøpe leiegårder i Regent Street.

Men dette forutsetter at det er tillit mellom Oljefondet og myndighetene i landene hvor pengene skal investeres. Detaljerte juridiske garantier vil sikkert bli utarbeidet, men det grunnleggende er likevel tillit. Oljefondet kan ikke sette sine penger i infrastruktur i land som opptrer like lemfeldig overfor investorer som Norge har gjort overfor de institusjonelle investorene som i god tro kjøpte seg inn i Gassled-røret.

Og da er vi tilbake til klima. Skal det kunne reises et tilstrekkelig antall milliarder dollar til å kunne bygge det enorme antall solparker, vindmøller og kraftledninger verden trenger, så må både utbyggere og investorer ha tillit til myndighetene i landene der de opererer. Det er ikke lett, og det kreves solide «polstringer», men det er ingen vei utenom.

«Gjør mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg», heter «den gyldne regel». Den har sin relevans også når det handler om investeringer i gassrør – og om investeringer i klimariktig infrastruktur og fornybar energi.