Dette er et debattinnlegg. Teksten er kvalitetssikret i tråd med redaksjonelle prinsipper for publisering. Innholdet reflekterer skribentens egne meninger.
Når valget står mellom det å gå på kino og se den nyeste James Bond-filmen om den skumle verdensorganisasjonen Spectre eller å lese den ferske undersøkelsen av myndighetenes arbeid med energieffektivitet i bygg, er valget enkelt. Det må bli Riksrevisjonens Dokument 3:4 (2015-2016)!
Det rapporten mangler av actionscener, tar den i fullt monn igjen i skummelhet når den beskriver regjeringers passivitet overfor Spectre-lignende krefter som truer med å ødelegge kloden med energisløsing og voldsomme CO₂-utslipp. Har Dr. No plassert noen i systemet – eller er det noe annet som kan forklare passiviteten?
Riksrevisjonens kritikk av den rødgrønne regjeringen
For fem år siden kritiserte Riksrevisjonen ved tidligere Ap-politiker Jørgen Kosmo den daværende rødgrønne regjeringen for ikke å klare å snu trenden med økende CO₂-utslipp, og med det gjennomføre Stortingets klimapolitiske vedtak. Spesielt kritisk var Riksrevisjonen til de ulike departementenes manglende operasjonalisering av klimamålsettingene gjennom arbeidsmål og konkretisering av virkemiddelbruk overfor underliggende etater.
Så kom Arnstad-rapporten som viste at det ville være mulig å halvere energibruken i eksisterende bygninger i løpet av 30 år – dersom man hadde en plan for operasjonalisering og finansiering.
En tid senere slaktet Gjørv-kommisjonen, på et annet område selvsagt, den rødgrønne regjeringens manglende evne til å samordne ressursene. Norge mangler ikke ressurser, men evnen til å få dem til å finne hverandre, var Alexandra Bech Gjørvs konklusjon.
Riksrevisjonens kritikk av den blåblå regjeringen
Har den nå to år gamle blåblå regjeringen maktet å lære av ovenstående?
Nei, hvis vi skal tro Riksrevisjonen ved tidligere høyrepolitiker Per-Kristian Foss.
I den ferske rapporten om regjeringens arbeid med energieffektivitet i bygg slår Riksrevisjonen fast at hverken de juridiske eller de økonomiske virkemidlene fungerer for å redusere energibruken i eksisterende bygg: Enovas støttetiltak er for puslete og Husbankens grunnlån har begrenset effekt.
Oversatt til norsk: Stryk til tentamen.
Ansvaret for denne handlingslammelsen plasserer Riksrevisjonen klart og tydelig hos henholdsvis Olje- og energidepartementet ved statsråd Tord Lien og Kommunal- og moderniseringsdepartementet ved statsråd Jan Tore Sanner. Og selvsagt er det i siste instans statsminister Erna Solberg som er ansvarlig.
Kommunikasjonsavdelingenes tåketale
I rapporten unnskylder departementene seg med at de tross alt har «god dialog», «felles forståelse» og «bedre samspill». Da vet vi i hvert fall at de har dyktige skribenter i kommunikasjonsavdelingene!
Men det blir ikke resultater av å bemanne kommunikasjonsavdelinger. Riksrevisjonen konstaterer at Stortingets forutsetninger om vesentlig redusert energibruk i bygg frem mot 2020 ikke vil bli realisert, og at tilskuddsordninger og andre virkemidler har hatt svært liten effekt.
Er det for mye forlangt å be statsrådene Lien og Sanner delegere ansvaret for operasjonalisering av energisparetiltakene til avdelinger og underliggende etater som er i stand til å gjennomføre dem – og gi dem tilstrekkelig med økonomiske rammer og fullmakter?
Riksrevisjonen anbefaler...
Riksrevisjonen anbefaler Olje- og energidepartementet og Kommunal- og moderniseringsdepartementet flere tiltak, bl.a. å vurdere innretningen av Enovas boligprogrammer og Husbankens grunnlånsordning. Riksrevisjonen etterlyser konkrete tiltak.
...men regjeringen følger ikke Riksrevisjonens anbefalinger
Husbankens grunnlånsordning er spesielt interessant. Riksrevisjonen opplyser at Husbanken er et statlig forvaltningsorgan underlagt Kommunal- og moderniseringsdepartementet og at departementets styring følger prinsippene for mål- og resultatstyring.
Grunnlånsordningen er lønnsom for staten, da rentemarginen gir et overskudd til statskassen på rundt 1%. Samtidig er lånet billigere enn hva finansnæringen tilbyr. Altså vinn-vinn-vinn, for borgere og næringsliv, miljøet og staten.
Utlånsrammen for grunnlån var i 2015 beskjedne 20 milliarder, dvs. under 1% av samlede boliglån i Norge. Dette grunnlånet skal dekke lån til bolig for eldre, funksjonshemmede, flyktninger, studenter, boliger i distriktene og andre boligsosiale tiltak – i tillegg til finansiering av energisparetiltak i eksisterende bygningsmasse. Problemet er at det ikke er noen penger igjen av betydning når de sosiale tiltakene har fått sitt. Dette poenget nevner departementet ikke i sitt tilsvar til Riksrevisjonen. I steden lover statsråd Sanner å gjøre ordningen med grunnlån til utbedring mer kjent. Men hva hjelper det når det ikke er noe mer å låne ut?
Hvorfor følger ikke regjeringen Riksrevisjonens anbefalinger?
Så hvorfor er det slik at regjeringen og statsråd Sanner ikke ønsker å tjene penger til statskassen ved å øke utlånsrammen til Husbanken og samtidig stimulere til energieffektivisering?
Kan det være ideologiske grunner?
Ifølge Riksrevisjonens rapport ønsker ikke Husbanken å konkurrere (for aktivt) med det private markedet for finansiering av oppføring og utbedring.
Svaret finner vi også delvis i statsråd Sanners tildelingsbrev til Husbanken for 2015, hvor det heter at «Husbanken skal være et supplement til private finansinstitusjoner, og blant annet bidra til boligbygging i distriktene der det ikke tilbys tilfredsstillende finansiering gjennom private kredittinstitusjoner.»
Sanner topper det hele med at Husbanken «skal gi avslag på søknader når det ikke er mer midler igjen av lånerammen».
Så da vet vi at Sanner og regjeringen Solberg ønsker å avslå lån som kan bidra til å gjennomføre Stortingets mål om energisparing i bygningsmassen – lån som er lønnsomme for staten.
Den rødgrønne regjeringen hadde i tildelingsbrevet for 2013 en tilsvarende formulering: «Husbanken skal supplere kredittmarknaden...», men setningen fortsatte med «...og gje lån til føremål som er samfunnsøkonomisk og fordelingspolitisk ynskjelege». Denne setningen er nå borte.
Kan vi av dette utlede at regjeringen Solberg heller ikke ønsker å låne penger til energibesparelser som er samfunnsøkonomisk lønnsomme og følge Riksrevisjonens sterke anbefaling? Det kan se slik ut.
Vi har sett det samme fenomenet når det gjelder Statens pensjonskasses stadig dårligere vilkår for utlån til de ansatte. Vilkårene er nå blitt så dårlige at regjeringen aktivt støter fra seg kunder til fordel for de private kredittinstitusjonene. Regjeringen legger aktivt opp til å tape penger og svekke statsbudsjettet til fordel for finansbransjen. Sterkt!
Istedenfor å la alle kunne nyte godt av gode offentlige finansieringsordninger som staten også tjener på, ønsker regjeringen at nesten alle skal være prisgitt de private finansinstitusjonene. Så ja, dette kan være ideologisk begrunnet. Men rasjonelt og samfunnsøkonomisk lønnsomt er det ikke.
En konkret oppfølging av Riksrevisjonens anbefaling
Heldigvis har vi ikke lenger en flertallsregjering, men det hjelper bare i den grad KrF og Venstre er våkne i timen.
I Venstres alternative statsbudsjett for 2016 foreslo partiet å øke Husbankens låneramme med 5 milliarder til 25 milliarder. Dette ville gi statskassen 28 millioner ekstra første år, og antagelig 50 millioner ekstra påfølgende år på grunn av helårseffekt.
Dette forslaget druknet vel i alt det andre i forhandlingene, men det viser med all tydelighet at det bare er viljen som setter grenser for hvor mye staten kan tjene på utvide Husbankens lånerammer radikalt samtidig som man gir banken et kraftfullt verktøy for å stimulere til betydelige energibesparelser.
Økte offentlige utlån gjennom Husbanken, og for den del Kommunalbanken, vil for hver 100 milliarder gi statskassen ca. 1 milliard ekstra. Man kan se for seg en kombinasjon av vanlige utlån med en hyggelig renterabatt til dem som gjennomfører miljøtiltak. Dagens boliglån er på om lag 2500 milliarder, så det er mye å gå på. Kommunalbanken gir en renterabatt til kommuner som gjennomfører grønne tiltak, men de har ikke lov til å låne ut til private.
Det er nå bare fire år til 2020, Da skal alle oljekjelene være borte, ifølge Stortinget. Også på dette området ville gunstig fullfinansierering av bygninger som fjerner oljekjelene sine være en kraftfull stimulans.
Man skulle tro at økte inntekter til statskassen var penger som ville komme godt med når de fire samarbeidspartiene skal forhandle om gjennomføringen av grønne skattetiltak til våren. Å gjennomføre reformene såkalt provenynøytralt er ekstremt vanskelig.
Alexandra Bech Gjørvs utfordring lever videre. Når skal ressursene finne hverandre og når vil det offentlige vise gjennomføringsevne?
Frp pleier å foretrekke gulrot fremfor pisk. Er det for mye å håpe at finanskomitemedlemmene Terje Breivik (V) og Hans Andreas Limi (Frp) danner en allianse som både er hyggelig for folk flest, bedrer miljøet og gir midler til statskassen?
