Nnimmo Bassey ble sist søndag tildelt Raftoprisen 2012 for sitt mangeårige engasjement for miljøet og menneskerettigheter i Nigeria. Bassey er også styreleder i organisasjonen Friends of the Earth International. Jeg møtte ham til et intervju i forbindelse med at han besøkte Bergen for å motta Raftoprisen på et arrangement i Den Nationale Scene. Prisvinneren ble også hedret med et fakkeltog.

Karina: Først og fremst vil jeg gjerne få gratulere deg med Raftoprisen 2012. De første spørsmålene jeg gjerne vil stille deg går på hva du tenker om utfallet av de kommende internasjonale klimaforhandlingene, COP18 i Doha, som begynner 26. november. Tror du man vil nå enighet om en ny internasjonal avtale?

Bassey: Det var etter forhandlingene i København i 2009 at det hele begynte å gå nedoverbakke. Ambisjonene forsvant og regjeringer inntok en hyklerske holdning: De ble ikke enige om noen ting, men lot isteden som de handlet. Vi så det samme i Cancun i 2010 og i Durban i fjor. Vi endte opp med en Durban-plattform som handlet mer om det som ikke ble sagt enn det som ble sagt. Jeg tror dette mønsteret vil fortsette i Doha. Beslutningstakere i de rikeste landene vil få viljen sin igjen, og vil antakelig ende opp med å ikke gi noen løfter – i stedet for tomme løfter som vi har sett tidligere.

Karina: Hvilke aktører tror du vil ha mest innvirkning, hvis noen, under disse forhandlingene?

Bassey: Jeg tror at det historiske behovet for «felles, men differensiert ansvar» vil bli det eneste temaet som vil bli diskutert. Det er fordi dette dreier seg om rettferdighet, om historisk rettferdighet for politisk urett. Historisk urett må alltid tas opp og bli erkjent, det kan ikke feies under teppet. Når det kommer til andre ting tviler jeg på at det vil være noen stor diskusjon. Det kan bli diskutert hvem som skal bidra til Det grønne klimafondet, ettersom klimainstitusjonene ser mer og mer ut som børser. Utviklingslandene vil prøve å få så mye som mulig mens industrilandene vil prøve å gi så lite som mulig. Folk ser med andre ord ikke den kritiske utviklingen på klimafronten og den reelle utfordringen som både rike og fattige land står overfor. Noen mennesker tror at de er immune mot klimakonsekvensene, men vi ser stadig tydeligere at dette ikke er sant. Global oppvarming og konsekvensene for klimaet er noe ingen egentlig er forberedt på.

Karina: Hva tror du er den beste måten å engasjere alle parter i å forplikte seg til utslippsreduksjoner og nå en avtale?

Bassey: Jeg tror fundamentet har blitt svekket helt siden Kyoto i 1997. Når ambisjonene var på et så lavt nivå var det klart at selv om alle holdt seg til dette ville det ikke bli noen løsning, ingen virkelige framskritt i å takle den globale oppvarmingen. Løsningen der land tenker på sine snevre egeninteresser har egentlig ikke gitt rom for global handling som ville takle dette globale problemet. Jeg tror det ville være nyttig for alle land å reflektere over hva som ble avtalt i Cochabamba, Bolivia i april 2010. World People’s Conference on Climate Change kom fram til en avtale som tok opp noe av det som kan gjøres for å takle global oppvarming, inkludert å erkjenne at vi ikke har råd til en temperaturøkning på 2-3 grader eller mer. Fordi det ville rett og slett grille steder som Afrika og sette små øystater helt under vann. Endringene i værmønstre ville være katastrofalt for alle. Vi ønsker ikke tropene på Nordpolen, for eksempel. Jeg tror at avtalen også bidro til å få fram begrepet om klimagjeld som en virkelig gjeld som må betales. Det er ikke mangel på inntekter, ikke mangel på penger til å takle disse problemene. Det er en mangel på insentiv.

Karina: Men mener du at også utviklingsland burde bidra?

Bassey: Ja, absolutt! Jeg tror alle land har en rolle å spille i å takle den globale oppvarmingen. Vi må bygge robusthet og drive klimatilpasning. Dessverre er vi i den situasjonen vi er i nå. Vi er avhengige av at noen andre tar alt ansvaret. Men det historiske ansvaret bør ikke ignoreres. Det er derfor klimagjelden ville være en god måte å generere inntekter til Det grønne klimafondet, i tillegg til at nasjonale forsvarsbudsjetter må kuttes. Rike land har mulighet til å bruke så mye penger på atomvåpen og krigsutstyr. Hvorfor settes ikke en brøkdel av dette inn i kampen mot global oppvarming, som i verste fall er en enda mer alvorlig sikkerhetstrussel? Global oppvarming og klimaendringer er et større sikkerhetsproblem enn krig.

Karina: Som nordmann og en aktiv klimaforkjemper i samfunnsdebatten, hva tror du et land som Norge kan og bør gjøre for å ta en aktiv stilling i denne debatten? Norge, som er leverandør av energisikkerhet og med økonomiske bånd til produksjon av fossile brensler, hvordan kan Norge «la olja være i jorda»? Hva slags mottiltak foreslår du for Norge?

Bassey: Jeg tror Norge har den teknologiske kunnskapen som kreves for å foreta skiftet fra fossilt brenselutvinning til andre mer bærekraftige og rene energikilder. Jeg tror Norge også har de nødvendige inntektene, rikdommen og anerkjennelsen til å investere mer i overgangen til fornybar energi og vise hele verden at dette er retningen vi må gå, at dette er mulig å gjøre. Jeg tror denne typen skifte er nødvendig. Men da bør ikke Norge holde på med utvidelse av oljesektoren og bør ikke engasjere seg i investeringer i skadelig energi sammen med andre land. Norge bør heller ikke fortsette med karbonkompensering (investere i klimatiltak i andre land istedenfor å ta utslippskutt hjemme – red.anm) som ikke er annet enn en falsk løsning på global oppvarming, som bare gir en god følelse ved å gjøre absolutt ingenting. Så jeg tror hva Norge bør gjøre er å bruke ferdighetene og evnene dere har til faktisk å handle, inkludert, noe som er svært viktig, forplikte dere til utslippsreduksjoner hjemme. Norge må slutte å late som dere handler gjennom tiltak andre steder, eller ved å håpe at dere kan fortsette å forurense og deretter drive med karbonfangst og -lagring.

Karina: Jeg har brukt en del tid på å se på Norges interesser i nettopp å utvide og oppgradere oljesektoren i nordområdene og i den arktiske regionen. Helt kort, hva tenker du om denne utviklingen?

Bassey: Hvis noen skulle snakke om Arktis, bør det være Norge som sier «ikke gå dit, ikke rør denne sårbare regionen».

Karina: Hva må gjøres for å oppnå en lavkarbonutvikling i Afrika som helhet? Kan utvikling av fornybare energikilder som solenergi hjelpe Afrika til å møte denne utfordringen? Og hva skal til for at dette kan stimuleres?

Bassey: Afrika er et kontinent med store utfordringer, men det er også et kontinent av muligheter, på mange nivåer. Dette er en av grunnene til at vi kan drive kampanje på mange fronter i Afrika. Jeg personlig driver kampanje mot utvidelsen av genteknologi i Afrika. I hele Latin-Amerika og USA har en rekke miljøer og økosystemer allerede blitt ødelagt ved bruk av denne type geo-engineering. Når det kommer til energiproduksjon må petroleumsindustrien stanses, fordi det er klart at den driver fram den globale oppvarmingen. Den er også direkte ansvarlig for ødeleggelse av lokalsamfunn og levebrød, som fører med seg alvorlige brudd på menneskerettighetene. Den påvirker også afrikanske politiske systemer fordi diktatorer får inn oljeselskaper, og oljeselskapene støtter diktatorer. Folk prøver å endre grunnlover som fortsatt er i kraft fordi de forventer store inntekter fra petroleumssektoren. Jeg tror fornybar energi og uavhengige energisystemer, flere småskala energisystemer, vil skape mer robusthet på det afrikanske kontinentet. Vi trenger ikke massive nasjonale eller kontinentale overføringsnett. Vi må prøve å lære av stormen i New York som førte til at byen lå mørklagt i en uke. Vi må lære at disse enorme energisystemene ikke er veldig robuste. Å bygge selvstendige systemer vil gjøre lokalsamfunn mer robuste, først på regionalt nivå og til slutt på nasjonalt nivå.

Karina: Hva kan vi som borgere i et globalt samfunn gjøre for å påvirke klimaendringene, til tross for at noe endring er uunngåelig?

Bassey: Jeg tror mange «vanlige» folk allerede gjør mye i verden i dag for politisk endring. Vi har sett endringene i Tunisia, i Egypt. Vi ser hvordan mennesker er involvert, og vi har sett mange politiske bevegelser i Nord-Amerika. Vi ser motstand i Latin-Amerika, og over hele verden. Folk har lenge stått opp for det de tror på og overalt i verden taler folk om å ta skjebnen i egne hender. Så mitt budskap til folk i Norge og i Europa ville være; vi har én planet og vi er alle sammen om dette. Passivitet ett sted påvirker alle negativt. Kanskje vi er mer sårbare i Afrika, men ingen kan flykte fra dette. Det er på tide å stå sammen som én, med én stemme, og kreve at våre politikere slutter med politisk spill om klimaendringer og begynner å handle. Slutt å late som om klimakvoter kan være til hjelp, slutt å late som biodrivstoff kan bli den nye dominerende energikilden. Slutt å investere i kull, slutt å investere i tjæresand, invester i ren energi. Det er dette vi må kreve. Gjør dette til et krav når politikere stiller til valg. Spør dem et direkte spørsmål om global oppvarming. Vi må ikke tillate dem å late som om dette ikke er et økologisk problem eller et politisk problem. Det er et politisk problem! Hvis vi skal bevare planeten for våre barn, barnebarn og fremtidige generasjoner, må midlene som i dag investeres i krig og militærbudsjetter nå rettes mot å takle den globale oppvarmingen.