Siden 2013 har regjeringen jobbet målrettet for å koble Norge tettere på EUs klima- og energipolitikk. Vi har prioritert politisk deltakelse på EUs uformelle ministermøter (ja, også de møtene som har blitt lagt til midt i fellesferien i juli), vi har vært tidlig ute med norske posisjoner i viktige klima- og energispørsmål og vi har inngått en klimaavtale med EU som faktisk representerer et tidsskille i norsk klimapolitikk.

Borte er den tiden da mål blir skjøvet på i all fremtid. Nå skal klimakuttene gjennomføres sammen med EU, og målene er innarbeidet i EØS-avtalen.

Forpliktende politisk partnerskap

NUPI-rapporten om Europas grønne giv og europapolitikken er svært interessant og peker på viktige problemstillinger en ny regjering må ta med seg. Energi og Klima skriver om rapporten 17/9, men jeg mener Energi og Klimas inngang er litt i overkant alarmistisk.

Europas grønne giv gjør det helt nødvendig at vi tenker igjennom hvordan vi arbeider opp mot EU i klima- og energispørsmål. EØS-regelverket vil selvsagt være et viktig utgangspunkt for Norge, siden dette er tyngdepunktet i EØS-avtalen. Imidlertid har Solberg-regjeringen hele tiden vært svært tydelig på at Europas grønne giv er mye mer enn regler. Vi ser på den grønne given som en invitasjon til et forpliktende politisk partnerskap om grønn omstilling. Det er en invitasjon vi har takket ja til. Og vi vet at EU-kommisjonen og EUs medlemsland ser på Norge som en relevant partner for grønn omstilling i Europa.

Klimaomstilling er ikke et norgesmesterskap. At Norge og EU samarbeider om klima, betyr at vi får kuttet mer utslipp, skapt flere jobber og større verdier enn om vi hver for oss skulle ha holdt på for oss selv.

UDs koordinerende rolle

Det mest umiddelbare strukturelle grepet som regjeringen allerede har tatt, er å gi Utenriksdepartementet en koordinerende rolle i oppfølgingen av Europas grønne giv. Utenriksministeren koordinerer arbeidet med å utvikle norske posisjoner. Dette følger av den sterke utenriks- og europapolitiske dimensjonen i den grønne given, utenriksministerens ansvar for Norges forhold til EU samt behovet for samordning på tvers av departementene. Samordning høres kjedelig ut, men er en nødvendig dyd i enhver regjering. I europapolitikken er det en avgjørende dyd.

Europas grønne giv er et politisk drevet initiativ. Dersom Norge skal lykkes med å samarbeide tett med EU om klima- og energipolitikk, kreves det omfattende politisk samordning på hjemmebane. Behovet for bedre politisk samordning var stort i 2013 og også en av grunnene til at det ble utnevnt en EU/EØS-minister som også var statsråd ved Statsministerens kontor (Vidar Helgesen). Vi lå bak på implementering av regelverk og var sent på ballen i viktige prosesser.

Sektorprinsippet, at hvert departement har ansvar for sine fagområder i forholdet til EU, fungerer godt så lenge koordineringen på toppen er god. Det er fagdepartementene som har dybdekunnskap og i tillegg utstrakt kontakt med kollegaer i EU og EU-land. Når regjeringen peker ut en klar retning, kan departementsfellesskapet spille hverandre gode.

Sektorprinsippet kan være et mareritt dersom det er intern strid i regjeringskollegiet om forholdet vårt til EU. Sektorprinsippet kan derfor bli et problem dersom det for eksempel er regjeringspartier som ønsker å forlate EØS-avtalen og dermed nedprioriterer samarbeid med EU i den praktiske politikken.

Hva vil en ny regjering gjøre i europapolitikken?

Regjeringen la sist frem vår EU-strategi tidlig i 2018. Tidlig i 2022 ville det ha vært naturlig med en ny utgave, der Europas grønne giv ville hatt den sentrale plasseringen. Europas grønne giv gir store muligheter, men det er også utfordringer vi må håndtere. Saken om batteritoll viser hvor viktig det er å ha dialog med både EU og partnere som Storbritannia. Denne saken har vært fulgt tett opp av regjeringen, både på politisk nivå og ekspertnivå.

Vi arbeider aktivt for at Norge skal få delta i IPCEI-samarbeidet for batterier. Det er en viktig strategisk allianse under EU-paraplyen, som også påvirker regler for statsstøtte. Det er absolutt mulig at dette vil gå i boks.

Felles for både mulighetene og utfordringene er at de må utnyttes og håndteres gjennom en fremoverlent europapolitikk der samarbeid med EU omtales med positivt fortegn. Derfor blir det spennende å se hvordan en ny regjering vil organisere oppfølgingen av både Europas grønne giv og europapolitikken i stort.