Å melke oljekrukken er blitt så vanlig at ingen lenger løfter øyebrynet, men når to av våre ytterst sjeldne grønne kapitalister – Jens Ulltveit-Moe og Alf Bjørseth – ytrer seg i debatten så opplever de å bli mistenkeliggjort fra høyeste politiske hold.

«Det er vel samme industrimagnat som har satt mesteparten av pengene sine i fornybare energiprosjekt og som vil ha en betydelig egeninteresse i at den norske regjeringen gjør den type disposisjoner», presterte olje- og energiminister Ola Borten Moe å si til Dagens Næringsliv fredag 30 . august. Uttalelsen falt da han ble bedt om å kommentere en debattartikkel med forslag om 7 klimatiltak fra Jens Ulltveit-Moe, grunnleggeren av industrikonsernet Umoe (debattinnlegget er også publisert i Energi og Klima). Uttalelsen er et slag under beltestedet, og avslører at det rundt de rødgrønnes regjeringsbord sitter statsråder som er blitt så petrobedøvet at de ikke klarer å skille kunnskapsbasert klimadebatt fra det de oppfatter som angrep på norske interesser. (Det hører for øvrig med til bildet at Jens Ulltveit-Moe i den nevnte artikkelen kun snakket om vind- og vannenergi, og unnlot å nevne solcelle- og bioenergi som artikkelforfatteren også har investert i.)

Det andre eksemplet er den kjente industribyggeren og serie-gründeren, Dr Alf Bjørseth, som har stått frem med eksempel på formuesskattens skadevirkninger for langsiktig eierskap. (Info: Bjørseth er for øvrig styreleder i Scatec Solar, artikkelforfatterens arbeidsgiver).

Bjørseth er mest kjent som grunnleggeren av REC, et selskap som har vært – og fortsatt er – en global foregangsbedrift når det gjelder energi- og karboneffektiv produksjon av silisium for solcelleindustrien. Inntektene han fikk da REC ble børsnotert, har han ikke investert i eiendom eller oljeaksjer. Isteden har han gjennom selskapet Scatec pløyet dem inn i virksomheter som enten er knyttet til utvikling av grønn energi eller teknologi for lavere energiforbruk, næringer Norge sårt trenger å utvikle om vi skal ha noe annet enn den forurensende og sårbare oljen å leve av.

De rødgrønne har gått seg bort i all skjønnmalingen av det oljesmurte Norge

Dersom det var lett å tjene penger på så risikofylte investeringer i nye næringer, så ville ikke formuesskatten vært noe problem. Men det som er hårreisende og som skremmer de fleste med kapital fra å gjøre som Bjørseth, er at når eieren må ta et tap fordi virksomheten legges ned eller nedskrives i verdi, så kommer dette tapet i tillegg til de millionene som gjennom årene er betalt i formuesskatt. I tilfellet Norsun, der arbeidsplassene nå er reddet som følge av en refinansiering, har Bjørseth tapt investert kapital, stilt opp med friske penger og alene betalt 25 millioner kroner i formuesskatt.