Den norske havvindsatsingen krever at det satses stort på havnene, skriver artikkelforfatterne. Her monteres flytende vindmøller til Equinors prosjekt Hywind Tampen i Sløvåg i Gulen. (Foto: Bjørnar Morønning / NTB)
Dette er et debattinnlegg. Teksten er kvalitetssikret i tråd med redaksjonelle prinsipper for publisering. Innholdet reflekterer skribentens egne meninger.
Vi i bransjen har lenge etterlyst tempo og en forutsigbar tidslinje for havvindsatsingen. Før påske kom endelig milepælen, da regjeringen lyste ut Sørlige Nordsjø 2 og Utsira Nord. Og dette er stort. Med vår kompetanse og teknologi fra maritim-, olje- og gassindustri kan Norge ta en ledende rolle innen havvind, ikke minst flytende.
Det er hverken propaganda eller ønsketenkning, det er en realitet. En nylig analyse fra 4C Offshore plasserte Norge på andreplass over de mest interessante markedene for flytende havvind. Stokker vi bena riktig, kan vi nå til topps. Samtidig er det kommet en analyse av Storbritannias havner. Den viser at britiske havvindplaner krever havneinvesteringer på 50 milliarder kroner.
En ambisjon om 30 GW havvind i Norge innen 2040 er bra, og helt i tråd med det vi i bransjen har ønsket oss. Vi klarer imidlertid ikke å dra dette i land med mindre vi får til en solid satsing på havner. Erfaringer fra land som har kommet lengre, for eksempel Danmark og Storbritannia, viser at havnene fungerer som nav for leverandørbedrifter og at de skaper mange arbeidsplasser. Vi må ta hele landet i bruk.
For bunnfaste installasjoner er det behov for effektive havner for sammenstilling, drift og vedlikehold. Kapasiteten rundt nordsjøbassenget er begrenset. Med økt volum og stadig større komponenter kreves det innovativ teknologi og nye logistikkløsninger. Her kan havner i Norge ta en solid posisjon.
For å sette sammen turbiner for flytende havvind, trenger vi dypt vann. For den som ikke har vært tett på en havvindturbin: Det er enorme konstruksjoner. Ikke mange land i verden har dype nok fjorder til at sammenstilling er mulig. Norge har det. Derfor er det helt nødvendig at staten investerer i utviklingen av norske havner.
Det er ikke bare på hjemmebane havneinfrastrukturen vår blir viktig. Førsteplassen over de mest interessante markedene for flytende havvind er det altså britene som har. De har lagt imponerende planer, men det er lite trolig at de klarer å gjennomføre dem uten hjelp fra norsk leverandørindustri og norske havner. Det betyr store eksportmuligheter for norsk industri.
Investeringer i havneutvikling handler om mer enn å øke kapasiteten på selve havneområdet. Vi må ruste opp og bygge infrastruktur på land. Neste Nasjonal transportplan skal legges frem i 2025. Vi mener regjeringen må bevilge målrettede midler til de havnene som gjør en betydelig investering for å kunne levere til havvind.
De norske havnene har i dag et forbilledlig samarbeid fremfor konkurranse. Det skyldes først og fremst at det kommer til å bli prosjekter nok til alle. Bekymringen er snarere at flere havner mangler tilstrekkelig finansiering til å snu seg rundt raskt nok. Når det etterlengtede startskuddet for havvindparkene i Norge nå er gått, er det derfor helt nødvendig at regjeringen kommer med en konkret plan for utvikling av norske havner. Hvis ikke, risikerer vi å havne bakpå.
