Den norske staten skal neste år selge CO₂-kvoter tilsvarende omkring 50 millioner tonn CO₂. Dette er Norges andel av kvotene i EUs kvotemarked fra 2013–2019. Kvotene for årene frem til 2018 er ikke solgt i markedet tidligere, fordi det først er nå at de detaljerte reglene for Norges del er utformet. At kvotene er holdt tilbake og ikke selges før i 2019, vil gi Norge store ekstrainntekter. Årsaken er at CO₂-prisen har økt svært mye det siste året. CO₂-prisen lå i lengre tid rundt 5 euro pr tonn. Mandag 10. september passerte CO₂-prisen 25 euro. Markedet har altså økt verdien av de «norske» kvotene fra ca 2,5 milliarder til ca 12,5 milliarder kroner, gitt dagens pris.

Hvor mye staten faktisk vil cashe inn vil først bli avgjort når auksjonene finner sted i løpet av neste år. Når statsbudsjettet blir lagt frem om noen uker, vil det fremkomme et anslag over hvor mye staten regner med å tjene.

Uansett vil salget av CO₂-kvoter representere en betydelig inntekt for staten, og altså mye større enn man så for seg da CO₂-prisen lå og vaket rundt 4–5 euro pr tonn.

At inntektene blir så store neste år, skyldes at man har «samlet opp» kvoter over såpass mange år.

I motsetning til EUs medlemsland er ikke Norge forpliktet til å bruke inntekter fra salg av klimakvoter til energi- og klimatiltak. Norge har unntak fra bestemmelsen som krever at inntekter fra kvotesalg blir brukt på den måten.

Salget av CO₂-kvoter neste år vil gi mye ekstra penger til staten. Inntektene ser ut til å bli så store at de for eksempel ville kunne dekket investeringsbehovet i karbonfangstprosjektene som er under planlegging. Investeringsbehovet ved lagringsanlegget i Nordsjøen og fangstanleggene på Klemetsrud og ved Norcems anlegg anslås til å være i størrelsesorden 10–12 milliarder kroner. Å reise penger til disse prosjektene uten å finne inntektskilder utenom ordinære budsjetter vil være en tiltakende hodepine både for regjeringen og Stortinget. Men det er altså penger i denne størrelsesorden på vei inn i statskassen gjennom kvotesalget.

Det finnes selvsagt også mange andre gode klimatiltak å bruke penger på enn karbonfangst, men uansett bør det være et rimelig krav at Norge – som EU-landene – bruker inntektene fra kvotesalg til tiltak på klima- og energiområdet.

For EUs medlemsland – og Norge – fungerer salget av CO₂-kvoter på samme måte som å skrive ut en skatt. Det kommer penger inn i statskassen. Men verdien på kvotene settes altså i markedet, og ikke ved et stortingsvedtak slik tilfellet er når en skatt eller avgift fastsettes.

I EU-direktivet for kvotehandel er det fastslått at inntektene statene har ved salg av CO₂-kvoter i hovedsak skal brukes til klima- og energitiltak. Ifølge EU-kommisjonen har omkring 80 prosent av inntektene medlemsstatene har hentet inn siden 2013 gått til dette formålet. I direktivteksten står det at medlemslandene bør bruke «minst 50 prosent av inntektene til å redusere utslipp, forskning, fremme fornybar energi, CO₂-håndtering, fond for energieffektivitet, fornybar energi i utviklingsland, avskoging etc».

EUs medlemsland er altså forpliktet til å bruke store deler av ekstrainntektene på en måte som fremmer klima- og energiomstillingen, og de må rapportere til EU-kommisjonen om hvordan de bruker disse inntektene.

Denne bestemmelsen sørget Norge for å få unntak fra da direktivet ble innlemmet i norsk rett: «EFTA-statene har bedt om og fått unntak fra bestemmelsen om øremerking av kvotesalgsinntekter til miljøformål, herunder rapporteringsforpliktelser knyttet til bruk av inntekter fra salg av kvoter.»

[rp4wp]

I motsetning til EUs medlemsland trenger ikke Norge å bruke disse ekstrainntektene til klimatiltak, men man kan la dem gå rett inn i statskassen til finansiering også av andre formål – uten å fortelle EU-kommisjonen hva man gjør. Slik er handlefriheten i EØS-avtalen utnyttet på dette punktet.

Men det er opp til Stortinget å ta stilling til om – og eventuelt hvordan – de ekstra pengene bør brukes.

Den høye CO₂-prisen gir for øvrig staten inntekter – og forbrukerne kostnader – også ved at strømprisen blir høyere. Det er bra med høy CO₂-pris. Men vi må diskutere hvordan kostnader og inntekter fordeles og brukes.