1,5-gradersrapporten: 8. oktober – samme dag som statsbudsjettet ble lagt frem av Siv Jensen her hjemme – kom FNs klimapanels (IPCC) spesialrapport om 1,5-gradersmålet.

Rapporten
er rystende lesning. Den slår fast at det ved to graders
temperaturøkning vil være betydelig
økt risiko
for alvorlige
konsekvenser
for økosystemer, mennesker og samfunn over hele verden sammenlignet
med en økning på 1,5
graders oppvarming. FNs klimapanel slår videre fast at globale
utslipp av klimagasser må reduseres med 40–50
prosent innen 2030
sammenlignet med 2010 for å klare å begrense økningen til 1,5
grader. I 2050
må utslippene av CO₂ være netto
null.

Europaparlamentet fulgte raskt opp ved å vedta en – riktignok ikke-bindende – resolusjon om raskere kutt i klimagassutslippene. Europaparlamentet viser til at verden nå styrer mot 3,2 grader. De ser at dagens Paris-forpliktelser ikke er nok, og slår fast at vi må ta IPCC-rapporten inn over oss og trappe opp til et mer ambisiøst klimamål i EU om 55 prosent utslippskutt innen 2030.

Hvordan skal vi forstå Europaparlamentets vedtak?

Et
nytt mål om 55
prosent
må sees i lys av de allerede vedtatte målene i EU. EU har i løpet
av 2018 landet det nye klima- og energipolitiske rammeverket for
perioden 2021 til 2030, og har satt nye mål om 40 prosent kutt i
klimagassene, 32 prosent fornybarandel og 32,5 prosent
energieffektivisering innen 2030. Såfremt EU når fornybar- og
energieffektiviseringsmålene vil klimakuttet faktisk være på 45
prosent – ikke bare 40 prosent.

Det
er også viktig å være oppmerksom på at Europaparlamentet jevnt
over er den institusjonen i EU som presser på i grønn retning. En
ikke-bindende resolusjon fra Europaparlamentet vil dermed neppe føre
til noen umiddelbar justering av klimamålene. Men Europaparlamentets
vedtak viser likevel hvor
EU er på vei. Og frem mot 2023 kan kanskje målene justeres – ikke
minst hvis EU ser at utslippene går raskt nedover.