1,5-gradersrapporten: 8. oktober – samme dag som statsbudsjettet ble lagt frem av Siv Jensen her hjemme – kom FNs klimapanels (IPCC) spesialrapport om 1,5-gradersmålet.

Rapporten
er rystende lesning. Den slår fast at det ved to graders
temperaturøkning vil være betydelig
økt risiko
for alvorlige
konsekvenser
for økosystemer, mennesker og samfunn over hele verden sammenlignet
med en økning på 1,5
graders oppvarming. FNs klimapanel slår videre fast at globale
utslipp av klimagasser må reduseres med 40–50
prosent innen 2030
sammenlignet med 2010 for å klare å begrense økningen til 1,5
grader. I 2050
må utslippene av CO₂ være netto
null.

Europaparlamentet fulgte raskt opp ved å vedta en – riktignok ikke-bindende – resolusjon om raskere kutt i klimagassutslippene. Europaparlamentet viser til at verden nå styrer mot 3,2 grader. De ser at dagens Paris-forpliktelser ikke er nok, og slår fast at vi må ta IPCC-rapporten inn over oss og trappe opp til et mer ambisiøst klimamål i EU om 55 prosent utslippskutt innen 2030.

Hvordan skal vi forstå Europaparlamentets vedtak?

Et
nytt mål om 55
prosent
må sees i lys av de allerede vedtatte målene i EU. EU har i løpet
av 2018 landet det nye klima- og energipolitiske rammeverket for
perioden 2021 til 2030, og har satt nye mål om 40 prosent kutt i
klimagassene, 32 prosent fornybarandel og 32,5 prosent
energieffektivisering innen 2030. Såfremt EU når fornybar- og
energieffektiviseringsmålene vil klimakuttet faktisk være på 45
prosent – ikke bare 40 prosent.

Det
er også viktig å være oppmerksom på at Europaparlamentet jevnt
over er den institusjonen i EU som presser på i grønn retning. En
ikke-bindende resolusjon fra Europaparlamentet vil dermed neppe føre
til noen umiddelbar justering av klimamålene. Men Europaparlamentets
vedtak viser likevel hvor
EU er på vei. Og frem mot 2023 kan kanskje målene justeres – ikke
minst hvis EU ser at utslippene går raskt nedover.

55prosentutslippskutt – konsekvenser for Norge

Hva
betyr så et skjerpet klimamål i EU for Norge? Det avhenger av en
rekke faktorer som jeg skal forsøke å forklare kort her.

Skjerping
i kvotepliktig og/eller ikke-kvotepliktig sektor: EUs klimapolitikk
er delt inn i kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor. Kvotepliktig
sektor dekker i hovedsak industri og energi, og for Norges del
omfatter kvotepliktig sektor olje- og gassektoren samt industrien.
Ikke-kvotepliktig sektor dekker transport, bygg, jordbruk og avfall.
EUs ikke-kvotepliktige
sektor reguleres fra 2021 gjennom den nylig vedtatte
innsatsfordelingsforordningen.

Hvis
EU trapper opp klimamålet, vil økningen fordeles mellom
kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor. Med dagens utslippskutt på
40
prosent,
skal utslippene kuttes med 43
prosent
i kvotepliktig sektor og med 30
prosent
i ikke-kvotepliktig sektor sammenlignet med 2005-nivå.

Et bredere klimasamarbeid med EU

Konsekvensene
for Norge av et mer ambisiøst klimamål i EU vil også avhenge av
hvorvidt Norge kommer til enighet med EU om et bredere klimasamarbeid
- i form av
et samarbeid om ikke-kvotepliktig sektor i tillegg til
samarbeidet vi allerede
har i kvotepliktig sektor.

EUs klimapolitikk i ikke-kvotepliktig sektor vil fra 2021 reguleres gjennom den nylig vedtatte innsatsfordelingsforordningen. Dette er etterfølgeren til dagens byrdefordelingsdirektiv. Innsatsfordelingen beregnes på grunnlag av brutto nasjonalprodukt (BNP) per innbygger. Formelen for fordeling av utslippskutt mellom EU-landene ble forhandlet frem i forbindelse med 2020-pakken, og denne formelen videreføres i 2030-pakken. Mens kuttene i ikke-kvotepliktig sektor i 2020-pakken strakk seg fra -20 til 20 prosent, vil utslippskuttene i ikke-kvotepliktig sektorfor 2030 variere fra 0 til 40 prosent. Fordelingene av utslippskutt i ikke-kvotepliktig sektor ble ferdigforhandlet våren 2018.

Avtaleform: Protokoll 31 eller full innlemmelse i EØS-avtalen

Stortinget
vedtok våren 2015 felles gjennomføring av Norges forpliktelse under
Paris-avtalen
om 40 prosent
utslippskutt innen 2030 sammen med EU – gjennom en bilateral
avtale. Sensommeren 2016 ble det imidlertid klart at EU sa nei til en
bilateral avtale. Regjeringen gikk da videre med forhandlinger om en
protokoll 31-løsning. Det innebærer et samarbeid utenfor de fire
friheter. Ikke full innlemmelse av innsatsfordelingsforordningen i
EØS-avtalen, men likevel mer enn en bilateral avtale. Samme høst
ble det kjent at Kommisjonen foretrekker ordinær innlemmelse i
EØS-avtalen fremfor en protokoll 31-løsning.

Norge
har i dag ingen forpliktelser under EUs innsatsfordelingsdirektiv i
gjeldende periode frem til 2020. Men hvis Norge kommer til enighet
med EU om en slik avtale – om det er i form av en protokoll 31 til
EØS-avtalen eller innlemmelse av innsatsfordelingsforordningen i
EØS, vil Norge forplikte seg under innsatsfordelingsforordningen til
å redusere utslippene med 40 prosent innen 2030.

Velger Norge full innlemmelse av innsatsfordelingsforordningen i EØS-avtalen, vil et nytt utslippsmål også gjelde for Norge.

Skulle EU trappe opp klimamålet til 55prosent, vil dette ifølge regjeringen ikke ha konsekvenser for Norge i ikke-kvotepliktig sektor hvis avtaleformen blir en protokoll 31 til EØS-avtalen.

Tilknytningsformen
vil med andre ord ha stor politisk og praktisk betydning. Full
innlemmelse i EØS-avtalen gir dermed sterkere forpliktelser for
Norge enn om forholdet løses gjennom en protokoll 31-avtale. Ved en
protokoll 31-avtale vil spørsmålet om betydningen
for Norge av nye
og høyere klimamål i EU formelt sett være et forhandlingsspørsmål.
Og regjeringen ønsker altså ikke å la et skjerpet klimamål i EU
«automatisk» gjelde også for Norge.

I
kvotepliktig sektor er det imidlertid umulig å se for seg at Norge
skal kunne gå videre med et annet utslippsmål enn resten av EU,
uansett hvilken avtaleform som blir gjeldende for ikke-kvotepliktig
sektor. Det betyr at norsk kvotepliktig næringsliv, altså i
hovedsak industri og petroleum, uansett vil oppleve skjerpelser i
sine rammebetingelser dersom EUs klimamål strammes til.

Politisk press: Vil Norge følge EU uansett?

Klimapolitikk
er så langt fra bare snakk om formelle avtaler. Da Norge valgte å
sette et mål 40 prosent utslippskutt i 2015, var det etter sterkt
politisk press rettet mot regjeringen. EU hadde forpliktet seg til 40
prosent innen
2030 –
da ville det være svært vanskelig for Norge å være noe dårligere.

Det
er ikke vanskelig å se for seg at det vil skje igjen – også om
Norge skulle nøye seg med en protokoll 31 fremfor full innlemmelse
av innsatsfordelingsavtalen i EØS-avtalen.

Når
så er sagt,
er det stor forskjell på EU og Norge. Mens EU har redusert
klimagassutslippene sine siden 1990, og ligger an til å nå målet
om 20 prosents utslippskutt innen 2020, ligger Norge nå an til bare
13 prosent utslippskutt innen 2030. Det må mange nye tiltak i
ikke-kvotepliktig sektor på plass raskt om Norge skal nå målet om
40 prosent utslippskutt innen 2030. Ser norske politikere for seg å
trappe opp målet til 55 prosent utslippskutt innen 2030, og dermed
også trappe opp målet i ikke-kvotepliktig sektor til over 40
prosent –
er det bare å brette opp ermene og
finne nye utslippskutt allerede i budsjettet for 2019. Og det kan jo
være en god ambisjon for både budsjettforhandlingene og
regjeringsforhandlingene mellom KrF og regjeringen.