Null utslipp fra kollektivtransport innen 2025, og null salg av utslippsbiler etter 2025. Klimanøytral nærskipsfart, og krav om klimapolitiske risikoanalyser før det vedtas nye utbygginger på sokkelen.

Det er liten tvil om at Paris-avtalen har satt sine spor hos Torbjørn Røe Isaksen, Nikolai Astrup og resten av Høyres programkomite, som onsdag 7. september la frem sitt utkast til stortingsvalgprogram for perioden 2017-21.

Forslaget til nytt program inneholder et kapittel på fem sider med overskriften «Grønn omstilling og en bærekraftig fremtid». I programmet for inneværende periode er det avsatt en side til «Klima». Mens 2013-programmet nevner usikkerheten om klimavirkningene og fremhever føre-var prinsippet, slår årets programutkast fast at Paris-avtalen og lavutslippssamfunnet er en forutsetning for å kunne ivareta de konservatives forvalteransvar: «Å etterlate kloden vi overtok fra våre forfedre, i minst like god stand til våre etterkommere».

Om man sammenlikner dette programutkastet med hva Høyre har sagt tidligere, er det noen interessante nyvinninger. Det slås utvetydig fast at Norge må bli et lavutslippssamfunn innen 2050. 34 år er ingen lang omstillingsperiode, noe som forklarer hvorfor ambisjonene må høynes. Alle «sektorer» – transport, jordbruk, maritim, industri, offentlig sektor, bygg og anlegg, energi, næringspolitikk, mv – har derfor fått sitt grønne omstillingskapittel i Høyres programutkast.

Klima er ikke en sektor

De fleste tiltakene som nevnes er ikke nye, men budskapet det formidler er nytt: Klima og bærekraft er ikke en «sektor» på linje med andre, men en overordnet ramme – nærmest et «budsjett» – som alle sektorer må forholde seg til. Derfor må energiforbruket i eksisterende bygg reduseres med 10 TWh/år, transporten elektrifiseres og overføringskapasiteten for elektrisk kraft til utlandet styrkes, blant annet.

Det skal bli spennende å se hvor lang tid det tar før Finansdepartementet tar inn over seg det samme helhetssynet når det for eksempel er snakk om offentlige innkjøp, bygg og skatte- og avgiftspolitikken.

Programutkastet gjennomsyres av en tro på at det er bedriftene, om forholdene legges til rette, som vil lede an i det grønne skiftet. Videre heter det bramfritt at «Norge har teknologi, kompetanse og kapital for å lede an i det grønne skiftet globalt». Dette er spennende takter, som vi får tro blir mer konkrete i prosessen frem til landsmøtet i vår.

Staten utsatt for karbonboble

Ikke overraskende preges utkastet av en ambivalens når det gjelder olje- og gassektoren. Så lenge det er marked for olje og gass i lavutslippssamfunnet vil Høyre fortsatt åpne for ny produksjon på norsk sokkel, men komiteen er interessant nok splittet når det gjelder konsekvensutredning av Lofoten, Vesterålen og Tromsøflaket.

Det nye er at det skal stilles krav om klimapolitiske analyser i forbindelse med nye prosjekter, noe som kan være en måte å få stanset utbygginger som ikke vil være konkurransedyktige når klimapolitikken er strammet til etter 2020.

Men det Høyre, i likhet med de andre partiene, heller ikke denne gangen sier noe om, er hvorfor det primært er staten og ikke private som skal finansiere risikosporten det er å lete etter og bygge ut mer olje og gass i en tid der ekspertene advarer mot en kommende karbonboble. Kombinasjonen av eierskapet i Petoro og Statoil og det norske oljeskatteregimet innebærer at staten vil tape enorme verdier om oljesektoren skulle bli utsatt for tilsvarende verdifall som vi har sett i kraft- og kullindustrien. Bare de to siste årene har statens reserver som forvaltes av Petoro falt med over 400 milliarder kroner i verdi på grunn av oljeprisfallet de siste to årene, ifølge Rystad Energy. I tillegg kommer den betydelige porteføljen av oljeaksjer i våre to oljefond, Statens pensjonsfond Norge og utland.

Hvorfor ikke selge noen statlige petroleumsressurser på auksjon, og investere salgsinntektene i noe vi vet er bærekraftig og lønnsomt også i lavutslippssamfunnet?