Man skal være rimelig tonedøv for ikke å oppfatte det viktigste signalet fra Paris-toppmøtet: Verden har tatt et stort skritt i retning en fremtid der den fossile energien bygges ned, mens den fornybare energiens rolle vil styrkes. Tidsskriftet Economist oppsummerer slik:

"Perhaps the most significant effect of the Paris agreement in the next few years will be the signal it sends to investors: the united governments of the world say that the age of fossil fuels has started drawing to a close. That does not mean that they are necessarily right, nor that the closing will not be much more drawn out than the Marshall Islands and other such states would wish. But after Paris, the belief that governments are going to stay the course on their stated green strategies will feel a bit better founded—and the idea of investing in a coal mine will seem more risky."

Den politiske oppmerksomheten etter Paris vil igjen rettes mot land, hovedsteder og store byer. Politikere på alle nivåer har ansvar for å gjennomføre tiltak som understøtter det grønne skiftet. Paris-avtalen gir ikke i utslippskutt i seg selv. Det er et mylder av politiske beslutninger, og likeledes avgjørelser blant investorer og i næringsliv, som vil avgjøre om omstillingen akselereres. De aller fleste land leverte sine handlingsplaner foran Paris. Nå skal disse planene gjennomføres, og gradvis skjerpes.

Men Paris har endret terrenget. Fordi møtet ble vellykket, stiger forventningen om at skiftet nå tiltar i fart og styrke. Alle er med. Som Economist peker på er signalet til investorer kanskje det aller viktigste. Den fossile energiens tidsalder har startet nedtellingen mot slutten.

For Norges vedkommende er det vanskeligste spørsmålet det samme som før: Hva skal vi gjøre med oljen? Det handler ikke om å skru igjen lønnsomme kraner, men hvor mye som skal satses på å videreføre oljealderen nærmest inn i evigheten. Paris gjør det opplagt vanskeligere for Karl Eirik Schjøtt-Pedersen og Tord Lien å ture frem som ingenting har skjedd. Norske politikere må slutte å late som at klimapolitikk ikke vil påvirke norsk oljevirksomhet. Ansvarlige folk i Høyre og Arbeiderpartiet vil helt sikkert komme til nye erkjennelser. Spørsmålet er når det skjer.

Bellona foreslo lørdag at det bør lages en stortingsmelding som oppsummerer Paris-avtalens betydning for Norge. Det er en god ide. I en slik melding kan avtalens forskjellige elementer analyseres og virkninger for Norge beskrives. Slik kan handlingsalternativer klargjøres og politikken gis retning og kraft – enten det gjelder innenlandsk omstilling mot nullutslipp eller drøftelser om hvordan Norge kan gjøre en størst mulig forskjell i verden.