Hvem fordreier fakta? Om Terje Osmundsens kritikk av Perspektivmeldingen
I innlegget Perspektivmeldingen fordreier fakta på denne bloggen bruker Terje Osmundsen veldig sterke ord om Finansdepartementets framstilling av klimaproblemet.
I innlegget Perspektivmeldingen fordreier fakta på denne bloggen bruker Terje Osmundsen veldig sterke ord om Finansdepartementets framstilling av klimaproblemet.
Det er sterkt å påstå at Regjeringen «utelater og fordreier fakta» i den saken Regjeringen selv beskriver som blant de aller største utfordringene verden står overfor.
Det er vanlig med ulike syn på klimapolitikk. Men det er uvanlig å påstå om andre at de ønsker at klimapolitikken skal mislykkes. Osmundsen skriver: «Inntrykket som etterlates er at økonomene i Finansdepartementet innerst inne ikke har det minste mot at de resultatløse forhandlingene om en global klimaavtale skurer videre helt til Norge har hentet sin siste olje.» Slik ordlegger heldigvis folk seg sjelden i klimadebatten.
Det bærende poenget i Osmundsens kritikk er at Perspektivmeldingens analyser er basert på at klimaendringer og klimapolitikk ikke kommer til å påvirke Norges økonomiske framtid.
Men dette er feil. Analysene i Perspektivmeldingen er basert på en oljepris på 90 USD (side 36 i meldingen). Det er i underkant av IEAs oljepris i 2 gradersscenariet. Slike grove feil setter Osmundsens harde ord om at andre utelater og fordreier fakta i et underlig lys.
Osmundsen gjengir videre 7 sitater fra Perspektivmeldingen som han kritiserer. La oss gå gjennom sitatene:
1. «Skal verden lykkes med å nå to-graders målet, må store deler av verdens utslipp prises. Ambisiøse klimamål vil ikke kunne nås uten en høy pris som omfatter store deler av verdens utslipp av klimagasser»(side12).
Dette raljerer Osmundsen med og har liten tro på. Han har større tro på reguleringer og forbud.
Perspektivmeldingen påstår ikke at prising av CO2-utslipp er det eneste klimatiltaket. «Det vil i tillegg være behov for andre tiltak, bl.a. reguleringer, standarder og støtte» står det på side 104 i meldingen. Men uten en omfattende (og etter hvert høy) internasjonal pris på CO2 er det så godt som umulig å tenke seg at verden skal klare å omstille sine økonomier i et tempo forenlig med 2-gradersmålet. Her er Perspektivmeldingen helt i tråd med alle seriøse internasjonale analyser (OECD, Stern-rapporten, AGF, UNFCCC).
Osmundsen viser til at USA og Kina har satset på reguleringer i stedet for pris. Men hverken USA eller Kina har satset på reguleringer i stedet for pris. Tvert imot har Obama innført reguleringer fordi han ikke fikk prisbaserte virkemidler (kvotesystem) gjennom i Kongressen. Men Obama har ikke gitt opp å få etablert en karbonpris i USA. Tvert imot, senest i State of the Union nå i januar truet han Kongressen i med flere reguleringer dersom den ikke vedtar prisbaserte klimavirkemidler.
Også Kina satser tungt på prisbaserte virkemidler: 7 store byer/regioner prøver nå ut klimakvotesystemer. I tillegg planlegger Kina å innføre CO2-skatt.
2. «Ny teknologi, høyere priser på utslipp av klimagasser eller framvekst av alternative energikilder kan en gang i framtiden legge press på priser og lønnsomhet i petroleumsnæringen» (side 73)
Osmundsen skriver at dette skjer «her og nå» og at solkraft på kort tid har gjort gasskraft ulønnsomt i Europa.
Det vil nok være nytt for de fleste at petroleumsnæringen i alminnelighet er ulønnsom i dag. Forklaringen bak de lave gassprisene i Europa er nok også mer komplisert enn økt produksjon av solkraft. Den viktigste forklaringen er lave kullpriser kombinert med lave CO2-priser.
3. «Det betyr at karbonintensiteten i økonomien vår fortsetter å falle. Nedgangen må ses i sammenheng med at mesteparten av verdiskapingen kan føres tilbake til forbedringer i våre evner til å utnytte knappe ressurser, herunder fossile brensler, bl.a. gjennom tekniske og organisatoriske nyvinninger og bedre kapitalutstyr.» (side 105)
Utslippsintensiteten (det vil si, C02-utslippene per enhet BNP) i norsk økonomi har falt hele 40 prosent siden 1990. I Perspektivmeldingen anslår vi at denne utviklingen vil fortsette framover.
Osmundsen kaller imidlertid dette «selvskryt» og hevder at «CO2-fotavtrykket» har økt, men at det ikke kommer til syne i «statistikken som Finansdepartementet benytter.»
Vel, statistikken som Finansdepartementet benytter, er den som det internasjonale samfunnet ved FNs klimakonvensjon har bestemt at vi skal bruke. Den sier at hvert enkelt land rapporterer og regulerer utslipp ved kilden. Dette sikrer at utslipp bare telles en gang og at ansvaret for å regulere utslipp er tydelig.
4. «Ifølge IEA vil fossile energibærere forbli den dominerende kilden til energi selv om andelen reduseres fra dagens 80 pst. til i overkant av 60 pst. i 2035.» (side 107)
Osmundsen spør kritisk hvor robust Perspektivmeldingens inntektsframskrivninger er hvis en legger til grunn IEAs energieffektiviseringsscenario?
Svaret er at Perspektivmeldingens inntektsframskrivninger legger til grunn petroleumspriser som er lavere enn i IEAs energieffektiviseringsscenario. I dette scenarioet vil petroleumsprisene falle mindre enn i 2-gradersscenariet. Grunnen er at omfattende internasjonal energieffektivisering vil redusere etterspørselen etter energi generelt. Dermed dempes prisene på alle energibærere, også på fornybar energi.
5. «Verdens kjente reserver av kull, olje og gass har et karboninnhold på til sammen 2860 mrd. tonn CO₂-ekvivalenter. Skal den globale temperaturøkingen begrenses til to grader, må mer enn 2/3 av de fossile reservene forbli uutnyttet. Kull utgjør om lag 65 pst. av disse reservene, olje vel 20 pst. og gass 15 pst.» (side 107)
Osmundsen mener at det er «misvisende» å antyde at hovedsakelig kull vil bli rammet.
Det er neppe misvisende. For det første er kull den fossile energibæreren det er mest av i verden. For det andre vil pris på CO2-utslipp ramme sterkest etterspørselen etter de fossile energikilder som er mest utslippsintensive i forhold til produsert energi. Det er kull. Olje er om lag 1/3 mindre utslippsintensiv enn kull, mens gass er om lag halvparten så utslippintensiv som kull.
Mye av verdens økte energibruk framover vil dessuten være knyttet til transport. De fleste antar det vil bli teknisk mer krevende å redusere bruk av olje i transportsektoren enn å redusere bruk av kull i stasjonære anlegg.
6. «De norske CO2-utslippene i 2011 var likevel 5,8 pst. høyere enn i 1990. De samlede utslippene av klimagasser, med dagens virkemiddelbruk, anslås å ligge stabilt fram mot 2020 for deretter å avta noe fram mot 2030.» (side 105 og side 113).
Osmundsens kommentar til dette er at Norge går «fra å være en foregangsnasjon på klimaområdet til å bli en sinke». Han mener at «selv USA, som ikke engang ratifiserte Kyoto-avtalen» reduserer utslippene mer enn Norge.
La oss se på sammenligningen med USA først. Her roter Osmundsen med årstallene. Norge måler utslipp i forhold til året 1990. USA har derimot mål om å redusere utslippene med 17 pst. fra nivået i 2005. I perioden 1990 til 2005 økte utslippene i USA sterkt. Utslippene har riktignok falt de siste par årene, men det er primært på grunn av lavere økonomisk aktivitet og en økt bruk av gass, ikke som følge en sterk omlegging av klimapolitikken.
Norge har strenge klimareguleringer og blant de høyeste CO2-avgiftene i verden. Det å antyde at USA har en mer aktiv klimapolitikk enn Norge, er rett og slett absurd.
I tillegg klipper, limer – og utelater – Osmundsen her mye i sin gjengivelse fra Perspektivmeldingen. I motsetning til hva sitatet gir inntrykk av, er de to setningene nemlig klippet sammen fra to forskjellige steder i meldingen. Den andre setningen er fra side 107, den første er fra side 113. I sin gjengivelse har Osmundsen ganske enkelt klippet bort sammenhengen første setning står i.
Perspektivmeldingen, side 107: «Utslippene i 2011 var likevel 5,8 pst. høyere enn i 1990. I samme periode har befolkningen i Norge økt med vel 16 pst. Utslipp per innbygger har dermed blitt redusert med om lag 10 pst. fra 1990 til 2011.»
Perspektivmeldingen er tydelig på at tallene for samlede utslipp i Norge er tungt påvirket av den sterke befolkningsveksten vi opplever (som ikke øker de globale utslippene, men flytter deler av dem til Norge). Utslippene per nordmann har de siste årene gått ned med 1 tonn. Det er et klart tegn på at klimapolitikken vår virker.
Perspektivmeldingen er også tydelig på at anslagene for de norske utslippene framover er basert på dagens virkemiddelbruk. Det er dermed ikke tatt hensyn til virkningen av de nye tiltakene Regjeringen presenterte i fjorårets klimamelding. Ingenting av dette kommer fram i Osmundsens innlegg. Noen ville nok kalle slikt å utelate eller fordreie fakta.
7. «For perioden 2013-2020 skal Norge begrense de gjennomsnittlig årlige utslippene av klimagasser til 84 pst. av utslippene i 1990. Dette er i tråd med målet om å redusere utslippene med 30 pst. i 2020. Gjennom kjøp av klimakvoter i utviklingsland bidrar vi til utslippsreduksjoner, overføring av teknologi og kunnskap til utviklingsland, samt til utvikling av kvotemarkeder». (Igjen klippet sammen, denne gang fra to forskjellig steder på side 112).
«Å hevde at kjøp av klimakvoter i dag bidrar til noe som helst utslippsreduksjon, er å kaste blår i øynene på folk«, skriver Osmundsen.
At dagens kvotesystemer ikke er gode nok og CO2-prisene ikke er høye nok, er vi alle enige om. Men Osmundsen og jeg trekker helt forskjellig konklusjoner av hva vi bør gjøre i denne situasjonen.
Osmundsen synes å mene at dermed kan vi bare kaste på båten forsøkene på en markedsbasert klimavennlig omstilling. Jeg mener det ville være dypt uansvarlig, for da ville vi miste vårt eneste reelle håp om å lykkes med å omstille internasjonal økonomi tilstrekkelig de neste tiårene.
Har kvotemarkedene til nå bidratt til utslippkutt? Ikke nok. Men den uavhengige FN-utredningen (med forskere, næringslivsledere og miljøbevegelsen) som ble presentert på klimakonferansen i Doha, konkluderte med at kvoteprosjekter i utviklingsland hittil har levert dokumenterte reduksjoner på godt over 1 milliard tonn. Prosjekter som allerede er godkjent, anslås å levere utslippsreduksjoner på ytterligere 2 milliarder tonn fram til 2020. Videre viser studien at kvotemarkedet har mobilisert mer enn 215 milliarder USD i investeringer i utviklingsland. Mesteparten har gått til prosjekter innen fornybar energi, men også en god del er investert innenfor energieffektivisering. Dette tilsvarer om lag 150 prosent av verdens årlige samlede offentlige bistand. Ifølge Osmundsen kaster de blår i øynene på folk.
Følg meg på twitter: @lundkjetil