I dag slipper rike og fattige land ut omtrent like mye, halvparten hver. FN’s klimapanel mener verden må redusere utslippene med 80-90 prosent innen 2050 for å ha god sjans til å stabilisere temperaturøkningen. I en tenkt verden kan vi late som om rike land kuttet alle utslippene i de fattige landene og nektet dem den velstandsveksten de åpenbart har krav på. Problemet er at det ikke ville være nok. Utslippene i den fattige verden er ikke store nok til at vi blir kvitt klimaendringene om vi bare kutter der. Derfor må vi gjøre alt som står i vår makt. Vi må kutte ute og hjemme, vi må ta både de dyre og de billige utslippskuttene. Det meste skal jo bort.

Egentlig dreier dette seg om hvilken livsforsikring vi ønsker å tegne for vår og klodens framtid. De som mener det holder å halvere utslippene innen 2050 tegner en forsikring hvor vi har 50 prosent sjans for å mislykkes. Det blir som å vedta mål om full sykehusdekning, men fremme budsjetter som innebærer at det er kun 50 prosent sjans for å lykkes. Få av oss ville tegnet en livsforsikring, hvor det er 50 prosent sjans for at vi aldri ser noe til pengene om vi ble alvorlig syk. Og vi setter oss ikke inn i en bil om vi på forhånd får vite at det er 50 prosent sjans for at vi kræsjer og får varige alvorlige skader.

Men det er slike livsforsikringer statssekretær i Olje- og energidepartementet Per Rune Henriksen vil ha oss til å tegne. Når han sier til VG 11. november at han ikke vil stille nye og strengere krav til oljeindustrien enn i dag, inviterer han oss samtidig med på en reise mot en dramatisk varmere klode. Henriksen mener vi skal konsentrere vår klimapolitikk mot kvotekjøp i utlandet. Vi er helt enig i at Norge må gjøre mer i utlandet, men vi må også gjøre mer hjemme. Ene og alene av den grunn at klimaregnskapet ikke går opp ellers.

Det internasjonale energibyrået (IEA) advarer mot at for hvert år som går uten handling, blir tiltakene for å begrense den globale temperaturøkningen til 2 grader dyrere og vanskeligere. IEA påpeker at vi ikke har ikke råd til å utsette ytterligere tiltak. De fastslår at for hver krone vi ikke bruker på utslippskutt før 2020, må vi bruke over fire kroner etter 2020, for å kompensere for de økte utslippene.

Så mye som det haster å redusere utslippene, må alle gode klimatiltak gjennomføres så raskt som mulig. Hvis vi skal sitte og passe på at vi ikke bruker en krone mer enn vi må, eller andre gjør, vil vi aldri klare å redusere utslippene raskt nok.