Investorlegende og programleder Jim Cramer i CNBC-programmet Mad Money ble rett før helgen bedt om å kommentere utviklingen på børsene – inkludert aksjekursene til de amerikanske oljeselskapene Chevron og ExxonMobil. Begge aksjene falt da selskapene nylig la fram tallene for fjerde kvartal i 2019. Svaret fra Cramer overrasket. – I’m done with fossil fuels. They’re done. They’re just done, sa den tidligere Goldman Sachs-megleren.

Harvard-utdannede Cramer har siden 2005 servert daglige analyser i finansprogrammet til CNBC – med særlig vekt på investeringer. Mannen som har Get Rich stemplet i panna – etter å ha skrevet flere bøker med samme tittel – begrunner oppgjøret med følgende trender:

• Store pensjonsfond verden over vil ikke lengre eie oljeaksjer. Dette øker nå i omfang og veldig raskt.
• Selv om oljeselskaper betaler ut store utbytter og klarer seg bedre enn for fire år siden, har verden rett og slett «slått dem», som Cramer sier.
• Yngre fondsforvaltere er ikke en gang interesserte i aksjeverdiene på oljeselskapene – de har ikke tenkt å kjøpe disse aksjene uansett hvor lønnsomme de måtte være. De vil tilfredsstille unge mennesker som tenker at et oljeselskap aldri kan bli bærekraftig, til syvende og sist er det jo olje de faktisk produserer.
• Yngre forvaltere skjønner at oljen er den nye tobakken.

Jim Cramer er enig med forvalternes vurdering av oljesektoren: – I think they’re tobacco. We’re in a new world. Prognosis negative, sier han i CNBC-intervjuet. Han konkluderer med at vi nå ser de siste krampetrekningene fra oljeselskapene som befinner seg i det kan kaller the death knell phase – kanskje best oversatt til den terminale fase.

Forrige uke sendte siste kvartalsresultat for ExxonMobil oljeaksjen ned til det laveste nivået på ti år. Årsaken er mer kompleks enn den bølgedalen råoljemarkedet generelt har vært nede i den siste tiden, kommenterte Bloombergs Kevin Crowley da resultatene ble lagt frem. Exxons konsernsjef Darren Woods har valgt å investere stort i nye olje- og gassprosjekter den siste tiden. Han ser for seg å kunne innkassere gevinsten av sine motsykliske investeringer om fem års tid, ifølge Noah Barrett-analytiker Janus Henderson.

Kursen på Chevron-aksjene har også falt til tross for at selskapet kjøpte tilbake egne aksjer for fem milliarder dollar i fjor. Verken ExxonMobil eller Chevron får betalt for sin hardcore oljestrategi.

Å kunne vise til høy leteaktivitet og store reserver har tidligere vært et positivt bidrag til oljeselskapenes aksjekurs. Men mye tyder på at denne sammenhengen ikke er like logisk nå som i 2010 eller 2015. Verden har for alvor begynt strevet med å ødelegge markedet for fossil energi ved å utvikle og fase inn utslippsfri teknologi. Dette er nødvendig for å begrense klimakrisen. Folk i mange lag og leire protesterer på sine måter mot fossil energi. Et eksempel er det prestisjetunge britiske teateret Royal Shakespeare Company som nylig takket nei til videre pengestøtte fra oljegiganten BP etter massiv kritikk særlig fra studenter. Det er ikke lengre så «in» å omfavne «oljå» – akkurat slik Cramer påpeker når han viser til at yngre forvaltere skygger unna oljeaksjene.

For oppkjøpsfondene trenger vi ikke å dra lenger enn til Stavanger for å finne eksempler på det tidligere hedgefondsforvalter Cramer beskriver. «Hitecvision under kraftig press fra investorene – varsler storsatsing på fornybar», skrev DN i fjor høst. Et av Norges største private equity-hus har i mange år sikret eierne en eventyrlig avkastning på investeringer innen olje og gass. Likevel presses ledelsen i fornybar retning.

Og hva nå med vårt eget Equinor? Når kan det få konsekvenser for aksjekursen at stadig flere forvaltere ikke vil ha olje i sin portefølje? Hvor lenge vil utsiktene til å utvikle reserver belønnes i aksjemarkedet? Det er ikke småbeløp Equinor per i dag bruker på å lete etter olje nær sagt over hele kloden – en form for langsiktig gambling der utfallet er usikkert. Det kan dessuten ta mer enn ti år fra man eventuelt finner olje til mulig overskudd kommer på bok. I selskapets sist tilgjengelige årsmelding (2018) kommer det fram at Equinor har letevirksomhet i 21 land, deriblant Surinam, Uruguay, Algerie, Angola, Australia, Colombia, Nicaragua, Libya, Tanzania og Russland. Under kapitlet «Framtidsutsikter» heter det at Equinor vil fortsette utviklingen av den store porteføljen av leteandeler. Med andre ord: Business as usual. Selskapet anslo at samlet aktivitetsnivå for letevirksomheten ville ligge på om lag 1,7 milliarder USD i 2019, nesten 16 milliarder norske kroner.

Om Internasjonal olje og gass heter det i årsrapporten at Equinor skal «videreutvikle kjerneområder og modne fram nye vekstmuligheter.» Business as usual der også.

Staten som majoritetsaksjonær (67 prosent) og Folketrygdfondet som langsiktig eier (3,45 prosent) har ikke all verdens behov for at den kortsiktige aksjekursen i selskapet hele tiden er høy, så lenge salg ikke står på agendaen. For staten gjør det ikke det nå. Men det spørsmålet vi som eiere uansett må stille oss, er: Er det i statens og vår interesse at Equinor farter verden rundt for å lete etter ny olje og gass som muligens – og bare muligens – en gang i framtiden kan føre til inntjening? (Og da først etter store investeringer i infrastruktur.) Eller er det å investere 16 milliarder i leting i løpet av et år noe som først og fremst er til fordel for kortsiktige aksjonærer og selskapets ledelse? 

For staten som majoritetseier i Equinor vil spørsmålet oftere og oftere trenge seg på: Hvor lenge vil utgifter til leting oppfattes som en løfterik investering med utsikter til fremtidig positiv kontantstrøm? Kan det tenkes at staten som svært langsiktig majoritetsaksjonær er bedre tjent med at de 16 milliardene i året heller deles ut som utbytte? Da kan statens andel av disse milliardene plasseres i Oljefondet der risikoen spres i tråd med fondets gjeldende politikk. Eller kan disse pengene kaste mer av seg om de settes i arbeid i fornybare prosjekter som produserer energi som trengs når både transportsektor, industri og byggsektor skal levere på klimamålene? 

Dette er diskusjoner de politiske partiene her til lands snarest må ta. Utsettelse kan koste dyrt. Erfaringer fra andre bransjer tilsier at man har færre gode kort på hånden jo lengre inn i Cramers death knell phase man venter med oppgjøret.