Arbeiderpartiet går inn for at Statens pensjonsfond utland (SPU) trekker seg ut av investeringer i kull.

Reaksjonen fra regjeringspartiene er at Fremskrittspartiet er negative til forslaget, mens det er uklart hva Høyre mener. Men alle de andre partiene på Stortinget – KrF, Venstre, SV og MDG – vil trolig støtte forslaget. Da er det flertall for å trekke SPU ut av kull, og det vil bli gjennomført.

I miljøbevegelsen har mange argumentert lenge for å gå ut av kull. I det siste har de også brukt økonomiske argumenter: Kull er stranded assets, hevder mange i miljøbevegelsen.

Jeg mener at SPU bør gå ut av kull. Men ikke fordi kull er stranded assets.

Det kan godt være at kullaksjer blir dårlig butikk. Jeg håper det. Men jeg vet det ikke. Og det er nettopp poenget. For det gjør heller ikke miljøbevegelsen.

Politikere og miljøaktivister har dårlige forutsetninger for å vite hvordan markedene utvikler seg i morgen eller om 10 år. De bør heller ikke late som at de har det. Ingen av dem investerer sine egne penger, og ingen av dem har særlig god markedsforståelse.

I dag er arbeids- og ansvarsdelingen i styringen av SPUs investeringer at Stortinget gir Norges Bank et overordnet mandat med visse føringer. Viktigst blant disse er at fondet skal søke høy avkastning innenfor moderat risiko. Så er det Norges Bank som, innenfor dette mandatet, foretar investeringene basert på sine kommersielle vurderinger. Denne arbeidsdelingen bør vi ikke rokke ved.