Denne teksten er en litt utvidet versjon av en kommentar jeg nylig skrev for Mandag Morgen. Jeg har lagt til noen nye data for markedsutviklingen i solenergi for å underbygget poenget: Billig solenergi kan snu opp ned på energisektoren – og skiftet kan skje mye raskere enn man er vant til i markeder med trege beslutningsprosesser og lange ledetider. Når markedene er modne, kan solenergi bygges ut ekstremt raskt. I Tyskland bygges det i år igjen ut 7-8 GW, mer enn dobbelt så mye som i USA.

Men neste år er det ifølge Deutsche Banks analytikere grunn til å tro at Kina kommer opp på 10 GW, og passerer Tyskland som verdens største marked.

Zero-konferansen er høstens store begivenhet for alle som vil få grep om de internasjonale og nasjonale trender innen fornybar energi og andre teknologiske løsninger som kan bidra til å løse klimaproblemet. I år sammenfalt Zeros konferanse med Oslo-presentasjonen av IEAs World Energy Outlook, et arrangement der Statoil har opplegg og regi.

IEAs prestisjedokument presenteres i Norge en ukes tid etter førstelanseringen i London. I år var budskapet langt på vei «tatt ut» før Statoils meget kompetente og ressurssterke informasjonsavdeling fikk anledning til å skape en tolkningsramme eller «framing» rundt budskapet som er i tråd med selskapets fortelling om seg selv i det store energibildet. IEA slår fast at to-tredeler av de fossile energireservene må forbli under bakken dersom togradersmålet skal nås. Det var budskapet som nådde avisspaltene, ikke Statoils repetisjon av historien om gassens velsignelser som virkemiddel i klimapolitikken.

IEAs presentasjoner av makrobildet i energifeltet tilsier ikke at det er i ferd med å skje en forandring i energisektoren som gir atskillig håp for oss som primært er opptatt av å bidra til at klimatrusselen møtes. Ser man på plansjene som presenteres utgjør den nye fornybare energien, først og fremst vind og sol, en forsvinnende liten andel. Fossil energi, olje, kull og gass, vil være dominerende lenge – og selvsagt langt mer dominerende i en verden som styrer mot 4-5 graders oppvarming enn i en verden som klarer å begrense oppvarmingen til det omforente togradersmålet.

Men makrobildet gir bare en overfladisk innsikt, på grensen til det fordummende. Man må bak, lenger ned – til ganske nerdete detaljer for å se hva som er i ferd med å skje. IEA undervurderer veksttakten i vind og solenergi så fundamentalt at det nesten er utrolig at en prestisjefylt institusjon kan presentere slike tallrekker som IEA gjør i sitt «new policies scenario», et slags hovedscenario. IEA legger der til grunn at markedet for solenergi skal falle ganske dramatisk fra nivået i 2011 og at den årlige installasjonstakten vil være vesentlig frem mot 2030 enn den vi har sett de siste årene.