Denne teksten er en litt utvidet versjon av en kommentar jeg nylig skrev for Mandag Morgen. Jeg har lagt til noen nye data for markedsutviklingen i solenergi for å underbygget poenget: Billig solenergi kan snu opp ned på energisektoren – og skiftet kan skje mye raskere enn man er vant til i markeder med trege beslutningsprosesser og lange ledetider. Når markedene er modne, kan solenergi bygges ut ekstremt raskt. I Tyskland bygges det i år igjen ut 7-8 GW, mer enn dobbelt så mye som i USA.

Men neste år er det ifølge Deutsche Banks analytikere grunn til å tro at Kina kommer opp på 10 GW, og passerer Tyskland som verdens største marked.

Zero-konferansen er høstens store begivenhet for alle som vil få grep om de internasjonale og nasjonale trender innen fornybar energi og andre teknologiske løsninger som kan bidra til å løse klimaproblemet. I år sammenfalt Zeros konferanse med Oslo-presentasjonen av IEAs World Energy Outlook, et arrangement der Statoil har opplegg og regi.

IEAs prestisjedokument presenteres i Norge en ukes tid etter førstelanseringen i London. I år var budskapet langt på vei «tatt ut» før Statoils meget kompetente og ressurssterke informasjonsavdeling fikk anledning til å skape en tolkningsramme eller «framing» rundt budskapet som er i tråd med selskapets fortelling om seg selv i det store energibildet. IEA slår fast at to-tredeler av de fossile energireservene må forbli under bakken dersom togradersmålet skal nås. Det var budskapet som nådde avisspaltene, ikke Statoils repetisjon av historien om gassens velsignelser som virkemiddel i klimapolitikken.

IEAs presentasjoner av makrobildet i energifeltet tilsier ikke at det er i ferd med å skje en forandring i energisektoren som gir atskillig håp for oss som primært er opptatt av å bidra til at klimatrusselen møtes. Ser man på plansjene som presenteres utgjør den nye fornybare energien, først og fremst vind og sol, en forsvinnende liten andel. Fossil energi, olje, kull og gass, vil være dominerende lenge – og selvsagt langt mer dominerende i en verden som styrer mot 4-5 graders oppvarming enn i en verden som klarer å begrense oppvarmingen til det omforente togradersmålet.

Men makrobildet gir bare en overfladisk innsikt, på grensen til det fordummende. Man må bak, lenger ned – til ganske nerdete detaljer for å se hva som er i ferd med å skje. IEA undervurderer veksttakten i vind og solenergi så fundamentalt at det nesten er utrolig at en prestisjefylt institusjon kan presentere slike tallrekker som IEA gjør i sitt «new policies scenario», et slags hovedscenario. IEA legger der til grunn at markedet for solenergi skal falle ganske dramatisk fra nivået i 2011 og at den årlige installasjonstakten vil være vesentlig lavere frem mot 2030 enn den vi har sett de siste årene.

• I 2011 var det globale vindmarkedet, målt i ny installert kapasitet, på 41,2 GW.
• I perioden fra 2015-2020 anslår IEA at den gjennomsnittlige årlige installasjonstakten vil være på 34,8 GW.
• Det globale markedet for solenergi er i år på omkring 30 GW.
• I perioden fra 2015-2035 legger IEA til grunn at markedet vil være på 22-23 GW i gjennomsnitt, altså nesten 30 prosent nedgang i forhold til i år.

Nå er det vanskelig å spå, særlig om fremtiden. Men dette er usannsynlige utfall, særlig hvis vi skulle få en global klimaavtale. Da vil veksten nå helt andre dimensjoner, men også uten en global klimaavtale er dette svært lave tall. Også andre drivere løfter frem fornybar energi. Den viktigste er fallende kostnader.

I USA har solmarkedet i 2012 vært ganske bra, det ble installert 44 prosent mer solenergi i 3. kvartal i 2012 enn i 2011, og USA har nå 5,9 GW installert totalt. Vekstraten er pen, men USA har altså samlet færre solceller installert enn Tyskland har bygd ut hvert år de siste tre årene. Det sier først og fremst noe om hvilket potensial solenergien har når ting først tar av.

Kina har akkurat økt sitt offisielle mål for 2015 til 40 GW, inntil i fjor var 2015-målet 5 GW. Også småskala solenergi er i ferd med å ta av i Kina, ikke bare store solparker.

På den store solenergimessen i Frankfurt i høst ble det lansert et hårete mål om at det fra 2025 og fremover vil kunne bygges ut 300 GW i året – med sikte på at man globalt vil kunne oppnå et tilnærmet fornybart energisystem mellom 2040 og 2050. 300 GW er mye, omkring ti ganger markedet i år. Men ekspertene hos Fraunhofer mener at dette kan være realistisk.

I forhold til dimensjonene er det interessant å se hvordan Saudi Arabia og andre oljeland i Gulfen har lagt ut på en vei der store volum solenergi vil bli bygd ut.

Så kan vi hoppe tilbake til Zero-konferansen og McKinseys analyser, slik de ble presentert der. Konsulentselskapet studerer trender og tall – og konkluderer med at prisfallet man har sett i de fornybare energiteknologiene de siste årene etter alt å dømme vil fortsette. Og det vil skje i rask takt. Det trengs ingen fundamentale teknologiske gjennombrudd. Vi snakker ikke om hokuspokus-løsninger, men om gradvise forbedringer som delvis handler om forskningsbaserte fremskritt, og delvis om markedsmodning. Det er snakk om kontinuerlig forbedring, kostnadsreduksjoner i alle ledd.

Selv en moden teknologi som landbasert vindkraft har mye å gå på, offshore vind selvsagt vesentlig mer. Prisfallet i solenergi vil fortsette i rask takt og likeledes vil batteriteknologiene forbedres fundamentalt. For solenergi og batterier er det snakk om en utvikling som likner mer på flatskjermer og mobiltelefoni enn på annen industrivirksomhet. Det er altså snakk om dramatiske kostnadskutt som kan føre til store endringer i markedene. Og det skjer fort, allerede i løpet av dette tiåret kan mye se annerledes ut. McKinsey oppfatter det som vanskelig å si noe sikkert om hvordan den fossile energisektoren vil reagere når konkurransen forsterkes, men venter en effekt der også olje, kull og gass blir billigere.

Oppsummeres dette, sett fra fossilenergiens ståsted, er beskjeden følgende: Fornybar energi, særlig solenergi, vil i løpet av de nærmeste årene vinne betydelig konkurransekraft. Å følge nøye med på dette vil være avgjørende for å forstå rammene for den egne forretningen. Det er ikke nok å se på makrotall, man må dypere ned i materien, ned i detaljene. Og det som ligger der er enda mer skremmende, ikke minst for gassen.

Gassen er på mange måter i klemme mellom kull og fornybar energi allerede. Gassen blir for dyr i konkurranse med kull og skvises av vind og sol. Solenergi gir i mange land allerede billigere elektrisitet enn gass i ettermiddagstimene der prisen på strøm ofte er høyest. I Australia er dette i ferd med å slå inn for alvor, og i Tyskland er de tradisjonelle kraftselskapenes forretningsmodell under kraftig press. På et seminar i regi av Tysk-Norsk Handelskammer i Oslo 5. desember var RWE og E.Ons representanter tydelige på at det ikke er moro å være stor i gass, kull og kjernekraft for tiden. Lønnsomheten eroderes. De store mister kontrollen, markedsmakten deres svekkes.

Og dette er bildet i 2012, da klimaforhandlerne møttes i Doha og flyttet noen kommaer små steg i riktig retning. Skulle vi få den internasjonale avtalen Statoil sier selskapet støtter, med dertil hørende karbonprising, vil konkurransebildet forskyve seg kraftig i den fornybare energiens favør. De fossile energiselskapene vil nødvendigvis bli tapere i en slik verden, hvis de ikke omstiller seg i tide og skyver sine investeringer i retning av prosjekter som er lønnsomme i en kontekst der klimatrusselen møtes og etterspørselen etter olje, kull og gass blir vesentlig lavere enn fossilindustriens prognoser tilsier. De europeiske energidinosaurene Vattenfall, E.On og RWE lider nå fordi de var for sent ute med omstillingen. De store oljeselskapene kan havne i samme situasjon.

Så langt er det ingen ting i Statoils kommuniserte strategi som tilsier at Helge Lund har tatt dette inn over seg. Det er mulig et besøk fra McKinsey ville få ham til å tenke nytt og mer konstruktivt på vegne av de enorme verdiene han er satt til å forvalte.