Det internasjonale energibyrået (IEA) har denne uken lagt frem en spesialrapport som skal bistå politikere og andre beslutningstakere med et kunnskapsgrunnlag foran Paris-toppmøtet til høsten.

Jeg har sett litt på rapporten og løfter i denne bloggen frem noen poenger som etter mitt syn er de mest sentrale.

Først. Karbonbudsjettet sprenges om 25 år – i 2040 – hvis ikke omstillingshastigheten øker dramatisk. 1990 er ikke lenge siden. 25 år er kort tid. 2040 er ingen fjern fremtid. Dagens beslutningstakere vil som pensjonister måtte stå til ansvar for det de gjorde – og det de unnlot å gjøre.

Bygd på funnene fra FNs klimapanel er det samlede karbonbudsjettet på 3000 Gigatonn, dersom vi skal ha 50 prosent sjanse til å begrense oppvarmingen til to grader. Av dette er 1970 Gigatonn sluppet ut før 2014. Energisektoren har ifølge IEA et gjenværende karbonbudsjett på 980 Gigatonn.

Det gjenværende karbonbudsjettet krymper år for år. Foran Paris-toppmøtet til høsten har en rekke land, herunder Norge, meddelt FN hvor store utslippsreduksjoner de vil gjøre i de kommende årene. Landene har levert sine INDCs (Intended Nationally Determined Contributions).

IEA har regnet på hva disse løftene til sammen representerer i form av utslippskutt og satt dette sammen i et scenario. IEA viser at kuttene på langt nær er tilstrekkelige til å nå togradersmålet.

Fortsatt vekst i kull, olje og gass

I INDC-scenariet dempes veksten i utslipp, men det nås ikke noe «peak» i 2030.

Dette er en fremtid som vil gi fortsatt gode vekstutsikter for fossil energi, men som samtidig altså betyr at karbonbudsjettet brukes opp. Det er ikke noen ren «business as usual»-fremskrivning. Karbonintensiteten i kraftsektoren forbedres. Målt som CO₂-utslipp pr kWh, skjer det en forbedring fra dagens 528g CO₂/kWh til 370 g CO₂/kWh i 2030. Gjennomsnittet i 2030 vil tilsvare utslippene fra et moderne gasskraftverk.

Grafen under viser hvordan det kinesiske kullforbruket utvikler seg i INDC-scenariet. Her er det ingen tegn til «peak demand».

Samlet vil karbonbudsjettet være brukt opp i 2040, åtte måneder senere enn uten tiltakene som nå er varslet gjennom de såkalte INDCs.

Hvis sterkere tiltak enn varslet gjennom INDCs ikke gjennomføres, vil utslippstrenden peke mot en oppvarming på 2,6 grader i 2100 og 3,5 grader etter 2200.

Kan kuttene komme raskere?

Så er spørsmålet om utslippskuttene kan komme raskere?

IEA viser hvordan utslippene har økt dramatisk de siste to-tre tiårene. De siste 27 årene er det sluppet ut mer CO₂ enn i alle tidligere år.

Denne grafen viser utviklingen siden 1990.

Siden begynnelsen av det vårt århundre er utslippene fra utviklingsland og raskt voksende økonomier doblet. Omtrent to tredjedeler av utslippsveksten er skjedd i Kina. Siden har de totale utslippene i USA og Japan har økt litt, mens de har falt med omkring 20 prosent i EU.

Oppløftende utvikling i 2014

Men i 2014 skjedde det noe veldig oppløftende. De energirelaterte utslippene økte ikke fra 2013, ifølge IEA sine tall. De sto stille på 32,2 Gigatonn. (BPs energistatistikk viser en vekst på 0,5 prosent fra 2013-14.)

Som grafen under viser, var utslippsreduksjonene i EU og Kina nok til å oppveie for vekst andre steder.

2014 viser altså at det er mulig å snu utviklingen. IEA foreslår en «bridging strategy» – som tar sikte på en endelig «peak» i CO₂-utslippene i 2020.

Utslippstopp i 2020

IEA-rapportens hovedfokus er et «Bridge Scenario» der det settes brems på kull- og oljeforbruket de nærmeste fem årene. Innsatsen for effektivisering økes kraftig, mens utbyggingen av fornybar energi forseres.

Bridge er ikke noe «fullverdig» togradersscenario, men peker ut en retning. Bridge ligger et sted i mellom IEAs «new policy scenario» – som i World Energy Outlook blir betraktet som hovedscenariet og 450-scenariet som er IEAs togradersscenario.

Dette er hovedpunktene.

Utslippskuttene vil skje på en måte som er illustrert i grafen under. Det er særlig kullforbruket som kuttes vesentlig. Dermed reduseres også gjennomsnittlig utslipp i kraftproduksjon fra ca 530g CO₂/kWh i dag til omkring 300g CO₂/kWh i 2030. Samtidig kuttes elforbruket på grunn av effektivisering.

I Bridge-scenariet «peaker» kull før 2020, mens oljeetterspørselen vokser til 2020 og så flater ut. Linken mellom økonomisk vekst og energiforbruk brytes. Denne dekoblingen skjer raskere i Europa og USA enn ellers i verden, men også i Kina skjer det en betydelig utvikling i denne retningen.

En utvikling i tråd med Bridge-scenariet har ifølge IEA ingen negativ innvirkning på den økonomiske veksten i noen region.

København-toppmøtet i 2009 ga ingen bindende avtale om reduserte utslipp, men utfallet var et politisk mål: Å begrense utslippene slik at oppvarmingen ikke overstiger to grader.

Ifølge IEA vil selve testen på Paris-møtet være denne: Vil landene handle i tråd med tidligere beslutninger om å hindre at den globale oppvarmingen overstiger to grader?