Jeg har nylig skrevet om hykleriet i de store oljeselskapenes holdning til klimaendringer helt siden 1950-tallet i artikkelen Hva visste fossilindustrien?. Dessverre har ikke mye forandret seg. Anders Bjartnes skriver i Energi og Klima 7. februar om kontrasten mellom Equinors omtale av hvordan de satser på fornybar energi og deres handlinger i praksis. Dette er på ingen måte spesielt for Equinor. The Economist har 9. februar en leder med overskriften «Crude awakening», eller mer fullstendig «The truth about big oil and climate change».

Artikkelen omhandler «de fem store», Chevron, ExxonMobil, Royal Dutch Shell, BP og Total, med hovedvekt på ExxonMobil. Alle fem sier at de støtter Paris-avtalen, og at de investerer i fornybar energi. Men, skriver The Economist, de bør bedømmes ut fra hva de gjør og ikke fra hva de sier.

The Economist har gått foretakene nærmere etter i sømmene. Alle fem planlegger å øke produksjonen av olje og gass. De driver direkte og indirekte lobbyvirksomhet mot tiltak som tar sikte på å begrense utslipp av klimagasser. Planene vil gjøre det umulig å begrense global temperaturstigning til 1,5°C.

Lederen i The Economist er ikke optimistisk. Globale investeringer i fornybar energi, 300 milliarder dollar per år, er svært lite sammenliknet med det som går til fossilt brensel. Det er heller ikke tro på at det kan oppnås mye gjennom rettssystemet. Det henvises til at en føderal domstol i California nylig konkluderte med at klimaendringer var en sak for kongressen og diplomati, ikke for dommere. Her kan en innvende at det er flere saker på gang og kanskje litt tidlig å konkludere slik The Economist gjør.

Lederen hevder, som mange andre, at det beste virkemidlet, i Amerika og andre steder, er en karbonavgift. Dette blir ikke lett, sies det med henvisning til «De gule vestene» i Frankrike. Det må utarbeides metoder som kan gi allmenn aksept ved at folk får penger tilbake, altså en form for «Karbonavgift til fordeling». The Economist foreslår imidlertid at skattekutt, direkte utbetaling med samme sum til hver, synes mer rettferdig.

The Economist trekker også fram at det også skjer noe positivt. Det nevnes blant annet at en undersøkelse i 2018 fant at 73 prosent av amerikanerne tror klimaendringene er reelle. Det store folkelige engasjementet vi har sett i det siste, spesielt blant unge, gir kanskje også grunnlag for noe mer optimisme enn lederen i The Economist gir uttrykk for.