Jeg har nylig
skrevet om hykleriet i de store oljeselskapenes holdning til
klimaendringer helt siden 1950-tallet i artikkelen Hva visste fossilindustrien?. Dessverre har ikke mye forandret seg.
Anders Bjartnes skriver i Energi og Klima 7. februar om kontrasten mellom Equinors omtale av
hvordan de satser på fornybar energi og deres handlinger i praksis.
Dette er på ingen måte spesielt for Equinor. The Economist har 9.
februar en leder med overskriften «Crude awakening», eller mer
fullstendig «The truth about big oil and climate change».

Artikkelen omhandler «de fem store», Chevron, ExxonMobil, Royal Dutch Shell, BP og Total, med hovedvekt på ExxonMobil. Alle fem sier at de støtter Paris-avtalen, og at de investerer i fornybar energi. Men, skriver The Economist, de bør bedømmes ut fra hva de gjør og ikke fra hva de sier.

The
Economist har gått foretakene nærmere etter i sømmene. Alle fem
planlegger å øke produksjonen av olje og gass. De driver direkte og
indirekte lobbyvirksomhet mot tiltak som tar sikte på å begrense
utslipp av klimagasser. Planene vil gjøre det umulig å begrense
global temperaturstigning til 1,5°C.

Lederen
i The Economist er ikke optimistisk. Globale investeringer i fornybar energi, 300 milliarder dollar per år,
er svært lite sammenliknet med det som går til fossilt brensel. Det
er heller ikke tro på at det kan oppnås mye gjennom rettssystemet.
Det henvises til at en føderal domstol i California nylig
konkluderte med at klimaendringer var en sak for kongressen og
diplomati, ikke for dommere. Her kan en innvende at det er flere
saker på gang og kanskje litt tidlig å konkludere slik The
Economist gjør.

Lederen
hevder, som mange andre, at det beste virkemidlet, i Amerika og andre
steder, er en karbonavgift. Dette blir ikke lett, sies det med
henvisning til «De gule vestene» i Frankrike. Det må utarbeides
metoder som kan gi allmenn aksept ved at folk får penger tilbake,
altså en form for «Karbonavgift til fordeling». The Economist
foreslår imidlertid at skattekutt,
direkte utbetaling med samme sum til hver, synes mer rettferdig.

The Economist trekker også fram at det også
skjer noe positivt. Det nevnes blant annet at en undersøkelse i 2018
fant at 73prosent av amerikanerne
tror klimaendringene er reelle. Det store folkelige engasjementet vi
har sett i det siste, spesielt blant unge, gir kanskje også grunnlag
for noe mer optimisme enn lederen i The Economist gir uttrykk for.