Aps statssekretær i Olje- og energidepartementet, Per Rune Henriksen, skrev på bloggen sin torsdag at «steinalderen (ikke) tok slutt fordi vi gikk tom stein. På samme vis vil ikke oljealderen ta slutt fordi vi går tom for olje, den vil ta slutt når fornybare energikilder overtar oljens plass i energimiksen.»

Det er selvsagt helt riktig, og det store spørsmålet er når det vil skje. Utviklingen kan gå mye raskere enn det passer den norske petroleumspolitikken – slik den er formulert av Ola Borten Moe og støttet av Stortinget.

Bare i løpet av torsdag dukket det opp noen veldig oppmuntrende og interessante saker i twitter-feeden knyttet til utviklingen i kostnaden for fossile og fornybare energibærere – kull og sol.

Den ene saken er et intervju med McKinseys Krister Aanesen. Han viser til kostnadsutviklingen for solenergi og konstaterer at et stort anlegg under gunstige forhold kan gi en energikostnad på 10 US cent/kwh i 2015, gitt kostnadsutviklingen i solenergi McKinsey forventer fremover. Konsulentselskapet har nylig lagd en stor analyse om utviklingen innen solenergi.

Den andre saken er en analyse fra Bloomberg om kostnadene i kullbasert kraft i Asia. Prisen på kullet kinesere og indere trenger for å fyre sine kullkraftverk er i ferd med å nå det samme nivået, altså 10 US cent/kwh. Priskurvene for solenergi, basert på såkalt LCOE, kostnaden per kwh over et anleggs levetid, er i ferd med å krysse kostnaden for kullkraft i Asia! Dette er utrolig lovende – og er i klimasammenheng det eneste som kan knekke utslippskurvene i store rasktvoksende økonomier som den kinesiske og den indiske.

En ytterligere analyse som viser hvor raskt verden endres kan leses på denne bloggen publisert hos Washington Post.

For Norge er gassens verdi i et slikt bilde det sentrale. Norsk gass, særlig hvis den kommer fra Barentshavet, vil raskt gi dyrere kraft enn 10 US cent/kwh – i hvert fall hvis det skal bli noe igjen til staten etter at alle kostnader knyttet til utvinning og transport er betalt. Og her er kjernespørsmålet knyttet til norsk petroleumssektors fremtid: Hvilke ressurser vil det være lønnsomt å hente opp? Hvor er det grunnrente?

Dette er, for å si det mildt, et følsomt politisk spørsmål. Mye av nordområdepolitikken henger jo på at det utvikles lønnsom olje- og gassaktivitet i nord. Men det er det ingen garanti for – i lys av prisfallet innen fornybar energi og utviklingen av billige ukonvensjonelle olje- og gassressurser.

Hvis de amerikanske gassprisene skulle smitte over Atlanteren, ville for eksempel lønnsomheten i den norske gassutvinningen falle som et blylodd.

Det er nødvendig både med kunnskapsinnhenting og bred debatt om disse spørsmålene, en debatt som altså må ha et annet utgangspunkt enn om det er etisk forsvarlig å hente opp oljen og gassen på norsk sokkel, selv om det er viktig nok. Dette handler om noe mye mer håndfast; hard cash, peeng på bok, oljeformuens verdi, våre fremtidige pensjoner. Energimarkedene er i rask endring og risikoen er økende.

Men både Statoil-sjef Helge Lund, olje- og energiminister Ola Borten Moe og statssekretær Per Rune Henriksen bør legge vekk retorikken om at de norske petroleumsressursene hentes opp av hensyn til verdens fattige – som er uten tilgang på «modern energy», altså elektrisitet. Den eneste måten man kan lage strøm av olje på er ved å brenne diesel i aggregater, det er den dyreste og dårligste løsningen som finnes – en nødløsning, kort og godt.

Det som vil gi tilgang på strøm til den drøye milliarden av jordens befolkning som ikke har det i dag, er fornybar energi. Sol-, vann-, vind- og lokalt produsert biomasse vil være kildene. Dette er løsbart – særlig hvis vi sørger for å kanalisere kapital og kompetanse i riktig retning.