Det globale klimadiplomatiet
har rullet meget langsomt fremover, selv om det ikke har skortet på
innsatsen. Ei heller på antall deltakere på de årlige
partskonferansene, som har økt kraftig.

Første gang man nådde nesten 10 000 deltagere
var da Kyoto-protokollen
ble vedtatt i 1997. Deretter fulgte noen år med mer beskjeden
deltagelse og diplomatisk tomgang. København-toppmøtet i 2009 var
det imidlertid knyttet særdeles høye forventninger til, noe som
gjenspeilet seg i en massiv økning i deltagelsen – over 28 000
deltagere. Et flertall av dem var ikke-statlige aktører, altså
organisasjoner og aktivister av ulike slag. Det fikk imidlertid liten
betydning for utfallet – København-toppmøtet er av mange betegnet
som den største fiaskoen i det globale klimadiplomatiets historie.

«Alle» vil være med

En ny topp kom ikke uventet da Paris-avtalen
ble vedtatt i 2015, og siden den gang har det vært godt over 20
000 deltagere på alle partskonferanser.
Det er også verd å merke seg at det er langt flere ikke-statlige
aktører som ønsker å delta enn som faktisk blir akkreditert. Til
Paris-toppmøtet sto hele 25 000 ikke-statlige representanter og
banket på dørene, men bare 7000 av dem slapp inn.

Flyskam ser altså ikke ut til å spille noen
rolle akkurat på klimatoppmøtene – hverken for delegater,
ikke-statlige aktører eller for mediene.
Til det nylig avsluttede partsmøtet i Madrid (COP25)
valfartet hele 25
000 deltagere, 4000 flere enn på
konferansen i
Polen i 2018.
Dette til tross for at Madrid-møtet bare var en såkalt
"mellom-konferanse"
– de fleste uklare aspekter ved Paris-avtalen
ble klarlagt på partsmøtet året før. Helt sentrale spørsmål,
som status for utslipp og mer ambisiøse klimamål, skal ikke drøftes
før nå i 2020.

Madrid-møtet
så også en fordobling i antall journalister. Med 3000 akkrediterte
journalister skulle man kanskje forvente en massiv mediedekning,
men den har vært ganske beskjeden, rett og slett fordi det ikke varså mye å forhandle om.